Sak nr. 1717 Hund – oppfølging av prøvesvar (MRSA)

Kategori
Dyr
Hund
År
2019
Referansesaker

Hund – oppfølging av prøvesvar (MRSA)

Eier A har i e-post den 27.01.19 innklaget klinikk R til Det veterinærmedisinske rettsråd (rettsrådet). Klagen omfatter behandling og kommunikasjon omkring diagnose og behandling av to hunder, henholdsvis «E» og «F».

 

For hunden «F» gjelder klagen diagnostisering og medisinering av nyresvikt i april 2014. Rettsrådet finner å måtte avvise denne delen av saken fra realitetsbehandling. En nærmere redegjørelse for beslutningen følger nedenfor under punkt 1.

 

Klagen vedrørende hunden «E» gjelder oppfølging av prøvesvar ved veterinær X og Y Denne delen av saken har rettsrådet tatt til realitetsbehandling. Rettsrådets uttalelse i saken følger i punktene 2 – 4 nedenfor. 

 

 

  1. Avvisning av klagen for den delen som gjelder hunden «F»

Det veterinærmedisinske rettsråd er et offentlig oppnevnt veterinærfaglig sakkyndig organ. Rettsrådets mandat er fastsatt i dyrehelsepersonelloven § 31. Av denne bestemmelsen følger blant annet at rådet kan avgi uttalelser i saker av veterinærmedisinsk eller dyrevelferdsmessig art.

 

Rettsrådet er ikke forpliktet til å foreta realitetsvurdering i alle innkomne saker. Forutsetningen for at rådet skal ta saker til behandling, er 1) at klageren har en rettslig interesse i å få en rådgivende, veterinærsakkyndig vurdering, 2) at klagens tema ligger innenfor rettsrådets mandat/virkeområde, og 3) at saken for øvrig egner seg for rådets skriftlige saksbehandlingsform. 

 

Klagen vedrørende hunden «F» gjelder behandling som ble utført ved klinikk R i april 2014. Rettsrådet mottok klagen fra dyreeier i januar 2019, altså bortimot fem år etter at den påklagede behandlingen ble utført.

 

Rettsrådet har langvarig og fast praksis for å avvise saker som ligger flere år tilbake i tid. Rettsrådet legger til grunn at dyreeiers eventuelle erstatningskrav mot veterinær i slike saker som hovedregel vil være foreldet etter den alminnelige foreldelsesregel på 3 år, og at dyreeier i slike tilfeller ikke lenger har en rettslig interesse i å få en vurdering fra rettsrådet.

 

På bakgrunn av ovennevnte avviser rettsrådet den delen av klagen som omhandler «F».

 

Rådets beslutning om å avvise denne delen av klagen kan ikke påklages.

 

  

  1. Bakgrunn (saken vedr «E»)

Blandingshunden E, importert av eier fra Romania i 2010, har journaler fra 2012 ved klinikk R. Eier klager på undersøkelse, diagnose, vurderinger og kommunikasjon i 2018. Den 03.07.18 var eier hos veterinær X på grunn av at hunden hadde neseflod. Det er journalført nysing og neseflod, men at hunden for øvrig er allment frisk. Det ble tatt svaber fra begge nesebor og disse ble sendt til Veterinærinstituttet (VI) for mikrobiologisk undersøkelse.

 

I usignert redegjørelse datert 25.02.19 fra klinikk R, oversendt fra veterinær X er det beskrevet at det muntlige og foreløpige svaret fra VI om funn av methicillin-resistente Staphylococcus aureus (MRSA) kom den 10.07.18. Veterinær X kontaktet Mattilsynet for å få veiledning for videre håndtering av hunden. X beskriver i redegjørelsen at Mattilsynet var usikre på hvordan hunden skulle håndteres videre. Det er også beskrevet en telefonsamtale mellom veterinær og eier om funnet av MRSA og at dette kan være en alvorlig tilstand. Veterinær X informerte eier om at Mattilsynet kunne vedta at hunden skulle avlives. Hverken telefonsamtalen med Mattilsynet eller dyreeier er journalført. Eier skriver i sin redegjørelse at veterinær X hadde en nedlatende holdning i telefonsamtalen den 10.7.18.

 

Eier beskriver videre at Mattilsynet (ved veterinær Z) kontaktet henne den 12.07.18 og informerte om at MRSA i slike tilfeller ikke er meldepliktig, men at eier burde ta hensyn til smittevern ved håndtering av hunden, samt at nye prøver burde tas. Den 16.07.18 ringte veterinær Y ved klinikk R eier og opplyste om det endelige prøvesvaret fra VI. Det ble også journalført samme dag at prøvesvaret fra VI forelå og at det var rikelig funn av MRSA og Staphylococcus pseudointermedius i begge nesebor, og påvisning av Aspergillus fumigatus. Det er også journalført at eier på det tidspunktet henvendte seg til en annen veterinær, ved klinikk S.

 

Nye prøver ble tatt ved klinikk S og påfølgende prøver analysert 16.07, 20.07 og 22.10.18. Ved IDEXX laboratories ble disse prøvene funnet negative med hensyn på MRSA og Aspergillus fumigatus. Hunden er ifølge opplysninger fra eier nå frisk. Eier opplyser at diagnosen og etterfølgende håndtering fra veterinær X har medført stor psykisk belastning og betydelige økonomiske utlegg.

 

 

  1. Rettsrådets vurdering

Journalføringen svært knapp og til dels mangelfull. Det er i liten grad ført inn kliniske funn, vurderinger eller kliniske diagnoser som skal danne grunnlag for den behandlingen som er gitt. Det er heller ikke journalført viktige hendelser som samtalen med Veterinærinstituttet, der det ble informert om MRSA-funnet. Rettsrådet mener at journalføringen gjort av både veterinær X og veterinær Y er mangelfull og at journalen ikke er ført i samsvar med kravene i journalforskriften § 4 i saken gjeldende hunden «E».

 

På daværende tidspunkt (før 01.06.19) var funn av MRSA hos hund ikke meldepliktig i Norge. Det var heller ingen offentlige retningslinjer for hvordan påviste tilfeller skulle håndteres.  VI sin tilbakemelding om funn av MRSA ble oppfattet alarmerende av veterinærene som deretter tok kontakt med Mattilsynet.  Telefonkontakten med Mattilsynet bidro ikke til å gi veterinæren faglig grunnlag for videre håndtering av tilfellet. Rettsrådet anser dette som formildende omstendigheter og at veterinærene dermed ikke kan anses for å ha handlet i strid med kravet til forsvarlig virksomhet i dyrehelsepersonelloven § 23.

 

 

  1. Konklusjon

Veterinærene X og Y ved klinikk R har ikke brutt kravet i dyrehelsepersonelloven § 23 om forsvarlig virksomhet ved håndtering av prøvesvarene for hunden «E».

 

De journaler som er fremlagt for rettsrådet vedrørende hunden «E» er ikke ført i samsvar med kravene i journalforskriften § 4.