Det veterinærmedisinske rettsråd (rettsrådet) er i brev datert 29.12.19 fra eiere A og B bedt om å vurdere veterinær Xs behandling av deres hest.
Bakgrunn
Den 14.09.19 kontaktet eiere A og B veterinær X da deres hest «E», en dølahoppe født 2011, viste tegn på kolikk. Hesten hadde virket utilpass, skrapet i bakken og villet legge seg ned. Den var nyinnkjøpt og hadde kommet til eier en uke tidligere. Veterinær X undersøkte hesten og har journalført «Oppvakt og tilstede, rask anstrengt respirasjon, 60/min, puls 60. Lite lyd i øvre kvadrant på begge sider, nedre normale tarmlyder. Rektalt ingen funn. Noe bleke slimhinner kft<2 sek. Har gått endel ned i vekt siste måned fortsatt overvekt, respirasjonsfure langs venstre flanke. Blodprøve viser blakket serum. Ikke analysert videre.» Hesten ble sedert før rektalundersøkelsen. Veterinær X mistenkte hyperlipemi, og rådet derfor eier om å fôre med søtsaker hyppig. Veterinær X valgte også å behandle hesten mot kolikk ved å legge ned nese-svelgsonde og gi epsom salt i 5 liter vann samt 2 liter parafin gjennom sonden. Veterinær X ga også metamizol 50 ml (Vetalgin vet) og flunixin 13 ml (Finadyne vet) intravenøst. Ifølge journalen førte veterinær X sonden ned i luftrøret på første forsøk, mens på andre forsøk fikk veterinær X sonden ned gjennom spiserøret, og X forsikret seg om at sonden lå riktig ved å blåse i den og ved å palpere sonden på venstre side av halsen. Eier opplyser i sin redegjørelse datert 29.12.19 at veterinær X virket usikker da X skulle legge ned sonden, og hevder at veterinær X ikke palperte sonden, kun blåste i den.
Veterinær X ble oppringt av eier 45 minutter etter at veterinær X forlot stallen. Hesten hadde begynt å hoste og skumme fra nesen. Veterinær X var tilbake på stallen 30 minutter senere og konstaterte forøkte lungelyder på venstre side ved auskultasjon. Høyre side fikk veterinær X ikke auskultert siden hesten ble for urolig. Det kom skummende væske fra nesen. Veterinær X har journalført at X var redd at X likevel hadde lagt sonden i trakea og gitt væske og parafin i lungene, og X henviste derfor hesten til klinikk R.
På klinikk R ble hesten undersøkt klinisk av veterinær Y, det ble tatt blodprøve og hesten ble undersøkt med endoskop. Basert på hestens alvorlige symptomer og mistanke om deponering av parafin i lungene ble det besluttet å avlive hesten. Etter veterinær Xs ønske gjennomførte veterinær Y en obduksjon der det ble tatt prøver av lungene for histologi. Veterinær Y har journalført: «Lungene har mye væskeinnhold, ved palpering knitrer det under fingrene. Ved prøveuttak av lungene (høyre og venstre) kommer det en god del væske ut av fra de overflaten hvor det har blitt skåret.» Det ble ikke funnet parafin i magesekk under obduksjonen, det ble heller ikke funnet noe unormalt ved mage-tarmsystemet ved palpasjon.
Histologisk undersøkelse av lungene ble foretatt ved Patlab som skriver i sin rapport: «For en stor del normal histologi, med svært moderat betennelse i små områder.»
Eier klager på følgende:
Manglende undersøkelser før veterinær X stilte diagnosen kolikk og behandlet denne
At veterinær X førte journal for besøket først dagen etter
At biopsi av lungene ble lagt på formalin og ikke fryst
Eier har også fremmet krav til veterinær X om erstatning av hesten, framtidige føll og tapte inntekter ut fra planlagt bruk av hesten.
Rettsrådets vurdering
Hesten viste kolikksymptomer. Årsaken til kolikksymptomene kan søkes klargjort ved klinisk undersøkelse, herunder vurdering av puls, respirasjon, temperatur, slimhinner, aktivitet i fordøyelseskanalen, rektalisering og nedleggelse av nese-svelgsonde. Veterinær X gjorde disse undersøkelsene med unntak av måling av temperatur. Undersøkelse av temperatur bør inngå i en vanlig klinisk undersøkelse, men fravær av dette i denne saken ville ikke påvirket veterinærens behandling av kolikksymptomene.
En av de vanligste årsakene til kolikk hos hest er stortarmforstoppelse. Dette kan oftest, men ikke alltid, bekreftes eller avkreftes etter rektalundersøkelse. I veterinær Xs journal er det ikke direkte anført noen årsaksdiagnose for kolikken, men siden veterinær X besluttet å administrere avføringsmidler, er det rimelig å anta at veterinær X ikke ville utelukke forstoppelse. Det er ikke kritikkverdig å gi avføringsmidler i en slik situasjon. Rettsrådet anser at veterinær Xs vurdering og valg av behandling mot forstoppelseskolikk som adekvat ut fra symptomene som forelå.
Det fremkommer ikke av journal og redegjørelser om det var meningen at veterinær X skulle analysere blodprøven X tok av hesten senere eller ikke, men slik forløpet er beskrevet, forutsetter rettsrådet at X ikke rakk å analysere den før X måtte tilbake til hesten igjen. En blodprøveanalyse kunne avdekket om det var annen underliggende sykdom til stede. De fleste veterinærer har ikke tilgang på blodanalysemaskiner ute i felt, og et blodprøvesvar vil ikke kunne foreligge før etter at besøket er over. I mange tilfeller må veterinæren derfor ta en avgjørelse om å starte en behandling før prøvesvar foreligger.
Det er en utfordring når en skal legge ned nese-svelgsonde at sonden kan komme i luftrøret (trakea) i stedet for i spiserøret. Følgende framgangsmåter gir stor grad av sikkerhet for at sonden ligger i spiserøret og ikke i luftrøret:
Føre sonden inn til den vil ha passert svelget, deretter blåse i sonden og samtidig observere at spiserøret ekspanderer.
Føre sonden inn til den vil ha passert svelget, deretter suge i sonden og registrere at det oppstår vakuum (spiserørveggen suges mot hullet i tuppen av sonden og blokkerer det).
Føre sonden inn til den vil ha nådd inngangen til brysthulen, slippe sonden, og med begge hender fra henholdsvis venstre og høyre side forsøke å få fingertuppene til å møtes bak luftrøret. Hvis en der gjenkjenner sondens harde, runde form, er det et sikkert funn.
Veterinær X skriver i journalen at X «blåser i sonden og det kjennes normalt» og at X «palperer sonden på venstre side som normalt». Å blåse i sonden kan gi holdepunkter for rett plassering dersom en ved påfølgende lytting hører tydelige lyder av væske i bevegelse og kjenner en spesiell, syrlig lukt som karakteriserer mageinnhold. Det framgår imidlertid ikke av journalen hva veterinæren registrerte som «normalt» ved å blåse i sonden. Palpering på den ene siden av halsen uten støtte fra motsatt side er ikke en tilrådelig teknikk for å finne sonden. Dersom sonden kommer i trakea vil hesten ofte hoste, men ikke alltid. Sedasjon vil også hemme svelgrefleks og hosterefleks.
Rettsrådet legger til grunn at veterinær X kun palperte på venstre side av hestens hals. En slik prosedyre er etter rettsrådets vurdering ikke tilstrekkelig sikker, og forholdet må anses for å være et brudd på forsvarlighetsnormen i dyrehelsepersonelloven § 23.
Obduksjonen gjennomført ved klinikk R ga ingen funn av parafin verken i lunger eller magesekk ved direkte observasjon. Mikroskopisk vevsundersøkelse ga heller ikke svar på om symptomene skyldtes parafin i lungene. For å påvise olje i vevsundersøkelsen måtte prøvene ha blitt fryst og ikke fiksert i formalin. Prøveuttaket ble foretatt på klinikk R og utenfor veterinær Xs kontroll, og rettsrådet legger til grunn at denne type obduksjon kan være informativ dersom en gjør tydelig positive funn, men at undersøkelsen ikke gir grunnlag for å konkludere ved fravær av slike funn.
Ut fra informasjonen rettsrådet har fått, er det sannsynlig at hestens symptomer med akutt åndenød, unormale lyder over lungene og skum i neseborene kom etter veterinær Xs behandling. Rettsrådet finner det overveiende sannsynlig at symptomene skyldes at Epsom løsning og parafin ble tilført hestens luftveier. Det kan ikke utelukkes at hoppa også hadde sykdommen hyperlipemi, men denne gir et annet sykdomsbilde og har trolig liten relevans her.
Veterinær X opprettet journalen 14.09.19, siste oppdatering i alle ledd av journalen er registrert 15.09.19 kl 13.05. Journalen i sin helhet er dermed ført i løpet av det første døgnet etter hendelsen. Dette er etter rettsrådets oppfatning innenfor kravene i journalforskriften § 4.
Rettsrådet tar ikke stilling til økonomiske forhold mellom partene.
Konklusjon
Veterinær X har ved å ikke forsikre seg tilstrekkelig om at nese-svelgsonde var lagt i spiserøret ikke handlet i samsvar med kravene i dyrehelsepersonelloven § 23 om forsvarlig virksomhet.
Rettsrådets uttalelser er ikke å anse som et enkeltvedtak, jf forvaltningsloven § 2. Rådets uttalelser er dermed ikke bindende for partene. Uttalelsene kan heller ikke påklages etter bestemmelsene i forvaltningsloven kap VI.