Hunden, en tibetansk spaniel, L 7 år, ble 11.08.04 operert for analsekkproblemer hos veterinær X på R Dyreklinikk. Operasjonen forløp uten problemer ifølge veterinærens journal, og hunden fikk Rimadyl® vet. Pfizer inj.(Carprofen 50mg) postoperativt. I følge eier våknet ikke hunden etter operasjonen og eier uttrykte sin bekymring pr. telefon om dette. Senere samme kveld begynte hunden å klynke, og den hadde rennende burgunderfarget diaré da den kom inn på klinikken igjen. Rimadylbehandlingen med tabletter ble ikke iverksatt, og det ble i stedet gitt Nozinan®. Hunden ble sendt hjem med eier. Den blodige diareen stanset ikke, og hunden var i følge eier i koma, og den var blek med uklare øyne. Veterinæren ble igjen kontaktet kl. 01.00 om natten, og eierne fikk time til hunden neste dag kl.10.00, men den døde senere på natten. Hunden ble obdusert. Det var ingen anmerkninger angående operasjonssåret. Det ble funnet blodfylte lunger, rikelig med blod i hele mage/tarmkanalen, multifokal degenerasjon av nyre, samt periportal levernekrose. Dødsårsaken er ikke angitt spesifikt i obduksjonsrapporten. I følge brev (udatert) og redegjørelse i brev av 08.12.04 fra veterinær X var konklusjonen fra patologene (muntlig) at hunden har vært overfølsom overfor Rimadyl. I preparatomtalen i den veterinære Felleskatalogen (utg. 2004-05) er det angitt under bivirkninger at: ”Gastrointestinale blødninger forekommer ytterst sjelden og bare ved doser langt over den terapeutiske dose”. I angjeldende tilfelle i følge journal fra R dyreklinikk fikk hunden 30 mg intravenøst postoperativt. Dette tilsvarer anbefalt dosering i Felleskatalogen på 4 mg/kg, da angitt vekt fra hundens obduksjonsrapport er 7,5 kg.
Hunden viste en akutt og meget kraftig postoperativ reaksjon med blødning fra tarmen. Da en slik bivirkning er beskrevet for preparatet Rimadyl (carprofen), riktignok ifølge produsenten bare ved overdosering, kan en ikke utelukke at reaksjonen skyldes overfølsomhet overfor dette legemiddelet. Til tross for at produsenten angir slike bivirkninger som ”ytterst” sjeldne, hadde veterinæren mistanke om en slik bivirkning da han avsluttet Rimadyl tablettbehandlingen postoperativt.
En hund med så store og alvorlige bivirkninger burde ha vært overvåket nøye. Eiers beskrivelse av symptomene, samt det faktum at hunden ikke var i stand til å stå på beina da den ankom klinikken kl 19.30, burde ha utløst en akutt behandling, inkludert intravenøs væsketerapi. Rettsrådet mener at veterinærens oppfølging av hunden etter operasjonen var kritikkverdig. Det er likevel ikke mulig å si med tilstrekkelig grad av sannsynlighet at hunden kunne ha vært reddet selv ved intensiv behandling. Det er derfor ikke grunnlag for å si at veterinæren har handlet erstatningsbetingende uaktsomt.