Rettsrådets uttalelse:
En 8 år gammel traverhingst, L, ble undersøkt ved R hesteklinikk 14.01.05. Ved undersøkelsen fant man i følge journalen at hesten var ”helt stum i steget” og viste ”nesten hanetrittlignende gange bak”. Den ble deretter behandlet for leddlidelser i begge forkneledd og i kodeleddene på begge bakbein. Den 18.01.05 ble hesten undersøkt av en annen veterinær, X som i følge journalen fant at hesten var palpasjonsøm langs halsvirvlene på høyre side i området for C4-C7, samt skulderleddsområdet. Hun gjennomgikk ved palpasjon muskulaturen på skulder, rygg og kryss og løftet opp bakbeina for å undersøke hofteleddene og iliosacralleddet, som begge var uten anmerkning. Videre undersøkte hun høyre frambein ved å løfte foten opp, strekke den framover og utover med hoven rett over bakken for å teste bevegeligheten i skulderleddet. Hesten mistet da balansen og kodet over på venstre forbein. Ved nærmere undersøkelse fant ikke veterinæren noe galt med kodeleddet. Hun fortsatte derfor undersøkelsen av halsvirvlene ved å holde over venstre side av nakken i området for C1-C2, og hestens hode ble bøyd lett mot høyre i < 45º vinkel. X fant at hesten virket stiv i nakken. Hesten stilte seg så med vekten på tåpartiene på begge bakbein og krummet ryggen. Veterinæren bøyde deretter hestens hode igjen mot høyre, og hesten satte seg ned og falt i bakken. Hesten reiste seg imidlertid etter noen minutter, men var da tydelig ataktisk bak. Etter råd fra veterinær Y ved S dyrehospital ble hesten behandlet med legemidlene Dexametason (Vorenvet®) og 20% DMSO intravenøst. Hesten ble neste dag 19.01.05 transportert til Norges veterinærhøgskole (NVH), der det ble utført røntgenologisk undersøkelse. Denne viste ingen forandringer som umiddelbart kunne forklare de akutte nevrologiske symptomene. Imidlertid ble det påvist påleiringer i ledd mellom halsvirvlene C6 og C7, som er en mindre vanlig lokalisasjon for forandringer som medfører nevrologiske symptomer. Slike forandringer sees vanligst i området mellom C2 og C5. Veterinær X rekvirerte røntgenbildene og stilte ut fra disse, diagnosen degenerativ osteoarthrose mellom halsvirvlene C6 og C7, og hun mente at hesten sannsynligvis har cervikal stenotisk myelopati (CSM). Dette innebærer at ryggmargskanalen er forsnevret. En sikker diagnose forutsetter myelografisk undersøkelse, men det ble ikke utført fordi det ble frarådet av NVH på dette tidspunkt på grunn av at myelografi innebærer at hesten må legges i total narkose. Hesten ble undersøkt igjen ved NVH 17.02.05 og viste da ingen smerte ved palpasjon, og bevegelsesforstyrrelsen var mindre uttalt. Eieren mener at veterinær X har forårsaket skaden som medførte at hesten ble ataktisk.
Mild grad av osteoarthrose utvikler seg over tid og er ingen akutt skade. Grad, type og lokalisasjon er avgjørende for om hesten viser kliniske symptomer. Det er ikke holdepunkter for å anta at den undersøkelsen veterinær X foretok ikke burde ha vært gjennomført på daværende tidspunkt. Hun utførte ikke noen form for behandling forut for hendelsen da hesten ble ustø og la seg. Det at hesten ble ustø og falt sammen under undersøkelsen kan sees på som en tilfeldighet, da symptomene like gjerne kunne ha blitt utløst av andre forhold. Rettsrådet kan derfor ikke se at veterinær X har handlet uaktsomt da hun utførte undersøkelsen av hesten.
Det bemerkes av klager A at veterinær X ikke hadde ansvarsforsikring. I henhold til Lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell § 25, skal dyrehelsepersonell som vil utøve privat virksomhet, stille sikkerhet for det ansvar de kan pådra seg i sin virksomhet. Dette forhold er det ifølge veterinæren nå ordnet opp i.