Rettsrådets uttalelse:
Hunkatten, L, f. 04.12.03 av rasen Hellig Birma ble undersøkt første gang av veterinær X på hans dyreklinikk i R 22.11.04. Eieren kom til veterinæren med katten på grunn av at den var slapp og ikke spiste, og ifølge eier ga katten ”inntrykk av å ha smerter i maven”. Ifølge veterinærens journal var det flere mulige diagnoser som angikk bukorganene. Ultralydundersøkelse av uterus viste mulig fortykket uterusvegg uten at det ble stilt noen definitiv diagnose. Katten ble behandlet for mulig livmorbetennelse med antibiotika og akupunktur, og ifølge eier fikk den også renset parafin mot forstoppelse.
Katten ble undersøkt av veterinæren igjen den 29.11.04, da den ikke var blitt bedre. Veterinæren foretok et bukpunktat og påviste gulfarget væske i buken. På bakgrunn av mistanke om livmorbetennelse ble katten operert. Veterinæren beskrev i journalen følgende funn: «buk fyllt av gulfarget serøs væske, serosa skittenrød, alle synlige lnn sterkt forstørret, organer ellers u.a. incl uterus». Veterinæren stilte på dette grunnlag diagnosen bukhinnebetennelse (FIP), og blodprøve av katten ble sendt til et tysk laboratorium for undersøkelse for dette. Ifølge eier ble hun ringt opp senere på dagen med beskjed om at veterinæren mente katten ikke led av livmorbetennelse, men derimot led av virussykdommen felin infeksiøs peritonitt (FIP) og måtte avlives. Eieren nektet for at det kunne være dette, da hun mente at katten ikke viste symptomer som oppkast, diaré, vekttap osv. Katten ble avlivet.
Blodprøven viste seg å være negativ (FIP- antibodytest). Veterinær X mente da at prøven enten kunne være forbyttet på laboratoriet, eller at prøven var falsk negativ, og at prøveresultatet ikke kunne verifiseres ved alternative testmetoder på grunn av at det ikke var tilstrekkelig mengde blod igjen for flere analyser.
Rettsrådet er av den oppfatning at det kliniske bildet som er beskrevet i veterinærens journal og av eier kan være forenelig med FIP. Imidlertid er det også andre sykdommer som kan gi tilsvarende bilde, og som kan være vanskelig å differensiere klinisk. Det er angitt fra analyselaboratoriet Vet Med Labor i Tyskland at bare halvparten av kattene med ascites (væske i buken) har FIP. Andre årsaker kan være Felint leukemivirus (FeLV). I dette tilfelle var hurtigtesten (ELISA) for leukemivirus negativ. Falske negative resultater forekommer også ved denne type tester. Alternative diagnoser omfatter lymfocyttisk gallegangsbetennelse (cholangitt) eller galleblære-/leverbetennelse (cholangiohepatitt), videre, purulent bukhinnebetennelse, hjertelidelser og svulster i leveren.
Rådet vil også tilføye at måling av antistoffer mot Felint Enteritt Coronavirus, som gjøres i stor grad ved mistanke om FIP, har begrenset verdi for diagnostiseringen av sykdommen. Årsaken til dette er at viruset finnes hos en høy andel av kattepopulasjonen, og viruset må endre seg (mutere) for å kunne gi FIP. Katter med ”våt” form av FIP som kan ligne det som er beskrevet i angjeldende tilfelle, kan være seronegative eller seropositive. Katter med ”tørr” (granulomatøs) form av FIP har imidlertid oftest forhøyet antistofftiter. Andre undersøkelser som PCR (polymerase chain reaction) undersøkelse, ble ikke utført i angjeldende tilfelle. Disse kan også gi falske negative resultater.
Ut fra det beskrevne kliniske bildet og de foreliggende usikkerhetene i diagnostiseringen av denne sykdommen, kan diagnosen FIP verken bekreftes eller avkreftes. Rådet finner likevel at det er tilstrekkelig godtgjort at katten hadde bukhinnebetennelse og var generelt påkjent. Eier foreslår i sin redegjørelse at en hårball kan ha gitt dette sykdomsbildet. Dette er ikke trolig. En undersøkelse av væsken fra buken for å skille transudat fra eksudat kunne kanskje ha ført til en mer eksakt diagnose. Ut fra de foreliggende opplysninger kan diagnosen FIP ikke utelukkes, selv om det foreligger flere differensialdiagnoser, også disse med dårlig prognose. Ut fra en totalvurdering av kattens tilstand, mener rettsrådet at veterinærens beslutning om å avlive katten var riktig.
Rettsrådet mener derfor at veterinæren ikke har handlet erstatningsbetingende uaktsomt.