Rettsrådets uttalelse:
Et kaldblods hoppeføll ble født 13.05.05 kl 22.30. Fødselen forløp normalt. Eier merket at føllet ikke begynte å suge umiddelbart etter fødsel, men først klarte å suge selv etter ca. tre timer. Neste dag, lørdag 14.05.05, sugde føllet og virket normalt. Søndag den 15.05.05 oppdaget eieren at føllet hadde diaré, men at det sugde moren. Diareen fortsatte ut over dagen, og klokken 22.00 ringte eieren vakthavende veterinær X. Hun stilte dyreeieren en del spørsmål om føllets og hoppas tilstand og foreslo i samråd med eier å behandle føllet med en elektrolyttblanding ”Ewolyt”Ô som skulle gis hver 5. time.
Eier anfører at han ønsket at veterinæren skulle rykke ut, men at hun ikke ville fordi hun hadde mye å gjøre, mens veterinæren på sin side mente hun vurderte tilstanden til ikke å være så alvorlig at det krevde øyeblikkelig hjelp. Hun mente at hun likevel hadde uttrykt over for eier at hun kunne rykke ut hvis han ville at hun skulle komme. Videre hevder veterinæren at hun presiserte at han måtte kontakte henne hvis føllet ikke ble bedre morgenen etter. Eier behandlet føllet, men dette ble ikke bedre, og først 17.05.05 kontaktet han igjen vakthavende veterinær som da var Y. Hun kom raskt til stedet, og føllet ble behandlet, men døde kl 18.00 samme kveld. Eier ønsker en vurdering av om veterinær X har vært uaktsom da hun unnlot å rykke ut første gang eier ringte, og om føllet kunne vært reddet om det hadde fått adekvat behandling på daværende tidspunkt.
Etter Rådets mening er det ikke holdepunkter for å si at føllet var livstruende sykt ved første gangs konsultasjon per telefon den 15.05.05. Føllet sugde på dette tidspunkt mora selv. Det er derfor ikke brudd på dyrehelsepersonelloven (§14 om nødhjelp) å ikke umiddelbart rykke ut til et to dager gammelt føll med diaré, slik allmenntilstanden til føllet er beskrevet både av dyreeier og veterinær. Fra dette tidspunktet kl 22.00 søndag kveld og til kl.14.30 tirsdag 17.05.05, må det ha skjedd en betydelig endring i føllets allmenntilstand. Dette underbygges av at veterinær Y beskrev føllet som svært dårlig, liggende flatsides og iskaldt å kjenne på da hun kom til stedet. Veterinær X hadde ikke blitt kontaktet etter den første oppringningen og hadde ingen mulighet til å vurdere om føllet var blitt bedre, men hun antok dette da hun ikke hørte mer fra eier.
Det er uenighet mellom veterinær X og hesteeieren om hvorvidt veterinæren nektet å reise ut eller ikke. Imidlertid burde eier selv tatt initiativet til at føllet ble sett til mellom morgenen 16.05.05 og 17.05.05 før det ble så dårlig at det la seg flatsides. Eier hadde tidligere hatt flere friske føll, slik at han forutsettes kjent med normal utvikling hos føll i speddyrperioden. Føll som er syke, må følges nøye opp med symptomatisk behandling selv om de ikke har sterkt påkjent allmenntilstand. Det påhviler dyreeier et ansvar i å informere veterinæren hvis effekten av den behandlingen som veterinæren tilrår, ikke er slik som forventet, nemlig at føllet blir bedre. I dette tilfelle burde dyreeier ha kontaktet veterinær dagen etter, eller senest da han så en forverring av tilstanden. Det er da sannsynlig at føllet kunne ha vært reddet.
Rådet er derfor av den oppfatning at veterinæren ikke har handlet uaktsomt ved ikke å rykke ut til føllet søndag 15.05.05.