Rettsrådets uttalelse:
Saken gjelder klage på veterinær X i R i forbindelse med skade på varmblods ridehest, vallak, f.2000, eier A. Hesten var oppstallet hos B, for innridning. Ulykken skjedde 29.09.05 da hesten under tømmekjøring på ridebanen steilet, falt bakover på siden og ble liggende med kramper. Hesten kom seg på bena, men hadde tydelig smerter, hadde problemer med balansen, hadde unormale øyebevegelser og holdt hodet på en unormal måte. Vakthavende veterinær X ble oppringt om saken, men ville ikke rykke ut. Veterinæren ba B om å sjekke hesten på nytt og ringe han opp igjen, noe hun så gjorde. Hesten var da svært ustø og blødde etter hennes utsagn fra både nesebor og munn. Veterinæren ville fortsatt ikke rykke ut. Hun ringte veterinæren opp igjen kl 23.00 samme kveld, ca fire timer etter forrige konsultasjon, men veterinæren fant fortsatt ikke grunn til å rykke ut. Det viste seg også å være umulig å få tak i annen veterinær, verken i dette distriktet eller nabodistriktet.
B lot hesten være ute på banen fordi det ikke, ifølge hennes redegjørelse, var mulig å flytte hesten. Den var fortsatt ustø, og omkring klokken ett om natten falt den inn i ei grind, og skadet framkneet. B reiste da hjem til veterinæren natt til 30.09.05 og vekket han. Han ble da med og så til hesten, la på bandasje og ga den beroligende og smertestillende legemidler og antibiotika (detomidin, ketoprofen og penicillin). Han lovte å komme tilbake neste morgen.
B og en assistent leide neste morgen den 30.09.05 hesten opp i stallen og stelte så såret. Hesten var fortsatt ustø, viste unormal holdning av hodet med unormale øyebevegelser. Den var i stand til å urinere og defekere normalt. Veterinær X kom i tolvtiden og så til hesten og mente den hadde pådratt seg et kink, men behandlet ikke videre med smertestillende da. Han undersøkte ikke såret på forkneet, men lovte å komme tilbake dagen etter (01.10.05). B konsulterte da veterinær Y på S dyrehospital som ut fra hennes beskrivelse, mente at hesten hadde fått nevrologiske skader og burde få behandling med smertestillende og betennelsesdempende legemidler så snart som mulig.
B kontaktet da veterinæren i nabodistriktet T, veterinær Z, som lovte å komme og behandle hesten. Da veterinæren kom til hesten om kvelden 30.09.05 og undersøkte den, anbefalte han avliving på grunn av hestens sentralnervøse symptomer (redegjørelse i telefonsamtale med DVR medlem av 17.01.06). Såret i forkneet mente han var underordnet de alvorlig sentralnervøse symptomene, og han var heller ikke sikker på om såret gikk inn til leddet. Hesten var i følge Z i slik ubalanse og ramlet under undersøkelsen, slik at det var vanskelig å få undersøkt såret grundig. Han ga hesten NSAID (legemiddel med betennelseshemmende virkning), men hadde ikke med utstyr for avlivning. Hesten ble således avlivet av lokal slakter dagen etter (01.10.05).
B fremmet en klage på veterinær Xs håndtering av saken til Mattilsynet, regionkontoret for … i brev datert 03.10.05. Saken er vedlagt fargefotografier av hesten.
Tilsynet orienterte X om klagesakens innhold i brev av 20.10.05. X redegjorde for sitt syn i brev av 28.10.05 der han tilbakeviste kritikken og senere 07.11.05 der han redegjorde for sitt syn på hendelsesforløpet. Han redegjorde for sin behandling, kliniske funn og diagnose i brev av 28.12.05 som svar på en henvendelse fra Rettsrådet datert 23.12.05. Ifølge veterinærens brev mente han at hesten hadde ”hjernerystelse og affeksjon av halsmuskulatur knyttet til mulig halsvirvelskade”. Han mente man skulle være forsiktig med å gi kortison, men at hesten skulle holdes mest mulig i ro. Han ga videre en kort beskrivelse av forkneskaden: ” Skaden ved forkne var åpent, opprevet sår, slik det kan oppstå når et bøyd frambein i bevegelse slår mot en kant av treverk. Såret var blodig”. Han mente det var uaktuelt å sy sammen såret da, men ville revidere såret ved bandasjeskift dagen etter.
Rettsrådet henvendte seg til veterinær Z 23.12.05 med anmodning om hans journal for besøket den 30.09.05 og om hans redegjørelse for saken, men det er ikke mottatt svar på denne henvendelsen. I telefonsamtale med ett av rettsrådets medlemmer den 17.01.06 redegjorde han imidlertid muntlig for sin vurdering av hestens tilstand.
Mattilsynet, regionkontoret for … ber i sitt brev av 20.12.05 Rettsrådet om å ta stilling til:
Om veterinæren burde ha rykket ut umiddelbart til den aktuelle pasienten
Om veterinæren iverksatte adekvat behandling ut i fra pasientens sykdomsbilde
Om det er grunnlag for å opprette tilsynssak
1) Det er Rettsrådets oppfatning at hester med så alvorlige nevrologiske symptomer etter fall eller annen skade skal undersøkes av veterinær så snart som mulig etter at skaden har inntruffet. Når det gjelder denne hesten, som var så ustø at den ikke kunne flyttes, og med tydelig nystagmus og skjev hodeholdning, var det etter Rådets mening ikke tvil om at den hadde en alvorlig nevrologisk skade. Eventuell behandling måtte foretas umiddelbart for å ha håp om å begrense skaden. Rettsrådet mener derfor at veterinæren burde ha rykket ut uten unødig opphold. På bakgrunn av dette mener rådet at veterinæren har brutt ”Lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell” § 14, om veterinærens plikt til å utføre øyeblikkelig hjelp.
2) Ut fra de foreliggende opplysninger har Rettsrådet ikke grunnlag for å hevde at behandlingen som ble iverksatt da veterinæren første gang så til hesten, ikke var adekvat. Ved annen gangs konsultasjon burde han enten fortsatt behandlingen med smertestillende og betennelsesdempende legemidler eller foreslått å avlive hesten av dyrevernmessige grunner. Det er imidlertid ut fra de foreliggende opplysninger ikke sannsynlighetsovervekt for at hesten kunne vært reddet.
3) Rettsrådet er et rådgivende organ i veterinærfaglige spørsmål og kan derfor ikke uttale seg om det er grunnlag for å opprette tilsynssak.