Rettsrådets uttalelse:
Drektig tispe, strihåret kanindachs, L, 3 år, førstegangsfødende, var til fødsel 23.04.06. Véene hadde i følge eier begynt kl 16.00, og vannet gikk kl.16.30. Da begynte tispa med kraftige veer, men ingen ting skjedde. Eieren, A, kontaktet R dyreklinikk per telefon. Hunden kom til klinikken ca. kl 18.30 og ble undersøkt av vakthavende veterinær X. Ved manuell eksplorasjon av fødselsveiene fant hun en levende valp i bekkenet nær vulva. Hun gav oxytocin og calcikel og tilkalte sin kollega veterinær Y, som overtok ansvaret for pasienten. Han fant, i følge journal av 23.04.06, «en del fostervæske på bordet som er misfarget mørk brun med mye fibrinfnokker og registrerer manglende veer samt grønt utflåd, åpne fødselsveie og forholdsvis god plass».
Veterinæren valgte å foreta forløsning med tang. I følge veterinærens journal stoppet forløsningen opp før hodet på den første valpen nådde vulva, men ved jevnt, svakt trekk ble denne valpen forløst «uten vesentlig forsinkelse». Denne valpen levde, men hadde oppsvulmet hode og ble senere avlivet fordi den ikke var levedyktig. Den andre valpen var død og hadde oppsvulmet hode og brukket kjeve. Dette bekreftes i obduksjonsrapporten fra Veterinærinstituttet av 11.05.06 (diagnose: traume).
Ifølge eiers brev til forsikringsselskapet av 03.05.06 ”hylte tispa så en skulle tro de tok livet av den” og at ”den prøvde å bite alt den kunne hele tiden” under fødselshjelpen. Eieren hevdet videre at hunden flatet ut allerede mens den var på klinikken, og at den ikke kunne stå på bena da den kom hjem. Hun kontaktet veterinæren dagen etter (24.04.06) og opplyste om at tispa var blitt lam, og at den var til behandling på S Dyreklinikk. I følge journal av 24.04.06 fra S Dyreklinikk var hunden noe ustø i bakbena, gled ut til sidene, ”men tar støtte”. Det ble tilrådd fortsatt behandling med smertestillende legemidler og antibiotika. Eier fikk deretter hunden behandlet hos akupunktør.
Eier ønsker en vurdering om veterinær Y har utvist uaktsomhet ved behandlingen av tispas fødselsproblemer, med den følge at valpene døde og at tispa fikk komplikasjoner etter fødselen.
Keisersnitt burde ha blitt vurdert på en førstegangsfødende tispe av rasen kanindachs som hadde vært i fødsel i mer enn tre timer, som hadde svake veer, og som hadde vist dårlig respons på véstimulerende legemidler (oxytocin og kalsium). Én levende valp var kommet godt inn i bekkenet og var nær fødselsåpningen, men den viste seg å være vanskelig å få ut. Ved keisersnitt hadde veterinæren hatt mulighet til å forløse valpen gjennom operasjonssåret selv om den lå til fødsel i bekkenet. Ulempen med keisersnitt var en mulig betennelsestilstand i livmoren, beskrevet som misfarget utflod. Rettsrådet vurderer det likevel slik at infeksjonsfaren kunne vært håndtert ved å benytte operasjonshygieniske forholdsregler og antibiotikabehandling. Komplikasjonene som oppstod hos tispa, tyder på skade påført på bløtdeler og nervevev under uttrekkingen av de to valpene, og det er sannsynlighetsovervekt for at dette skyldes trykkskader under fødselshjelpen.
Rettsrådet mener det er sannsynlighetsovervekt for at valpene ville ha overlevd ved et eventuelt keisersnitt. Videre er det en direkte sammenheng mellom skadene som oppstod, både på valpene og på tispa, og veterinærens behandling. Veterinæren har derfor opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt ved å ikke utføre keisersnitt.
2. gangs behandling
Veterinæren påklaget Rettsrådets uttalelse og ba om at saken ble behandlet på nytt da det var faktafeil i uttalelsen i henhold til hans journal på pasienten.
Rettsrådets uttalelse:
Veterinær Y påpeker faktafeil i Rettsrådets uttalelse av 07.09.2006 som omhandler følgende formuleringer:
” I følge veterinærens journal stoppet forløsningen opp før hodet på den første valpen nådde vulva, men ved jevnt, svakt trekk ble denne valpen forløst «uten vesentlig forsinkelse”. Denne valpen levde men hadde oppsvulmet hode og ble senere avlivet fordi den ikke var levedyktig. Den andre valpen var død og hadde oppsvulmet hode og brukket kjeve. Dette bekreftes i obduksjonsrapporten fra Veterinærinstituttet av 11.05.06 (diagnose: traume)».
”Én levende valp var kommet godt inn i bekkenet og var nær fødselsåpningen, men den viste seg å være vanskelig å få ut”.
Fra sin journal siterer og kommenterer Y følgende:
Valp nr 1: ble forløst med normal tangfødsel. ”Litt tid” dreier seg om 30 -60 sekunder. Vi beskriver respons på oxytocin i journalen:”20 min”, «Valpen har da kommet ut i bekkenet, hodet ligger ca 1 cm fra vulvaåpning”, ” en del fostervæske på bordet”, pressveer utløses ikke, men utvilsomt tonus i uterus. Denne valpen var ikke vanskelig å få ut og var forløst rett etter kl 19.00.
Valp nr 2: ” Forløsningen stanser umiddelbart før hodet når vulva, men etter litt press på buk og uterus samt jevnt trekk, forløses også denne valpen uten vesentlig forsinkelse.”
Denne stansen dreier seg om 40-50 sekunder. Den ble forløst ca. 3 timer etter at vannet var gått.”
Rettsrådet forstår det slik at det således var valp nr 2 og ikke valp nr 1 som stoppet opp og tar dette til etterretning.
Når det gjelder varigheten av de ulike faser av fødselen, er det uenighet mellom veterinæren og eieren. Blant annet bemerker eieren at det tok 15-20 minutter fra fødselshjelpen ble påbegynt til den første valpen var forløst. Dette er det vanskelig for Rådet å verifisere, og Rådet finner ikke grunnlag for å kunne kommentere dette ytterligere. Rådet mener imidlertid at keisersnitt burde ha vært utført. Dette fordi tispa hadde vært lenge til fødsel, det var oppsvulmete hoder hos valpene, dårlige veer og små forhold i bekkenet på en hund av svært liten rase. I følge journal fra S Dyreklinikk datert dagen etter fødselshjelpen, hadde tispa betydelige bevegelsesproblemer i bakparten.
Rettsrådet beklager faktafeil med hensyn til ombytting av valp nr 1 og valp nr 2, men finner ikke å kunne endre uttalelsen av 07.09.2006 mht konklusjonen.