Rettsrådets uttalelse:
Onsdag 2. august 2006 ble veterinær X tilkalt av eieren til enfullblods araberhingst fordi hesten (L) hadde fått en alvorlig og dyp kuttskade (inn til leddet) på framsiden av haseleddet forårsaket av gammel ståltråd (dokumentert ved vedlagte bilder 1-3). Veterinær X ga hesten lokalbedøvelse og beroligende legemiddel, og kuttskaden ble suturert mens hesten var stående. Den 07.08.06 så veterinær X til hesten igjen, leddet ble spylt, og såret så bra ut ifølge veterinæren. Såret sprakk opp igjen dagen etter (dokumentert ved bilder 9-13). Eier konsulterte deretter ved flere anledninger veterinærer i R angående hestens behandling, men det ble besluttet at hesten skulle behandles hjemme. Den 15.08.06 undersøkte veterinær Y hesten, og såret ble behandlet med Lotagen. Mandag 26.08.06 undersøkte veterinær X hesten og anbefalte at det skulle fjernes granulasjonsvev fra såret. Det ble tatt flere bilder for eventuell ytterligere faglig vurdering (bildene 22-24).
Da granulasjonsvevet skulle fjernes den 04.09.06, ønsket veterinærene Y og X å legge hesten i full narkose. Eier uttrykte skepsis til dette, da hun var bekymret for risikoen ved å legge hesten i full narkose. Etter veiledning fra anestesisykepleier G ved Norges veterinærhøgskole, ble anestesi likevel indusert med ZoletilÒ (zolezepam og tiletamin) etter at hesten var premedisinert med Domosedan® og Torbugesic®.
Veterinærene skar bort granulasjonsvevet. Hesten begynte imidlertid å våkne av narkosen og fikk supplerende anestesi med halvparten av innledningsdosen med ZoletilÒ. Operasjonen ble avbrutt før veterinærene fikk festet en duk med Acell til såret slik de hadde planlagt. Det ble da besluttet at dette skulle skje på stående hest. Imidlertid var oppvåkningen mer dramatisk enn eier hadde fått seg forespeilet, og etter at hesten hadde kavet og slitt kom den seg på bena etter ca 45 minutter, ifølge eiers beskrivelse. Såret hadde da sprukket opp ytterligere. Veterinær Y anbefalte da eieren å sende hesten til R for videre behandling. Såret ble bandasjert og eier fikk med seg det beroligende legemiddelet SedazineÒ og reiste samme kveld med hesten til R. Hesten ble behandlet om morgenen den 05.09.06. Røntgenbilder tatt samtidig, viste ikke skader i haseleddet.
Eieren klager i brev av 15.09.06 i seks punkter på behandlingen utført av veterinærene X og Y:
Da jeg spurte om risikoen mtp å legge hesten i narkose, fikk jeg ikke riktig informasjon om dette! De kunne garantere at det ikke var noen risiko i det hele tatt og kunne også garantere at såret ikke under noen omstendigheter ikke kunne revne! Hadde jeg blitt riktig informert, ville hesten aldri blitt lagt i narkose, og en ville unngått at såret revnet!
Nødvendigheten med å sette hesten i full narkose, var ikke til stede! Bortskjæring av død kjøtt, påsetting av Acell og bandasjering kunne lett vært gjort med beroligende og lokalbedøvelse. En ville da unngått denne skaden!
Riktige prosedyrer for å få hesten opp av narkose, ble ikke fulgt! Både jeg og hesten ble overlatt til oss selv! Hadde hesten blitt holdt nede slik som er vanlig og så hjulpet opp, ville en unngått denne forferdelige byksingen. Såret ville da med all sannsynelighet ikke revnet!
Da disse to veterinærene sa at «det gikk galt», gjorde de ingen ting! Etter min menig burde de grepet inn, enten ved å holde ned hesten eller å gitt den beroligende slik at han ble lettere å holde nede! Hesten hadde fullstendig panikk, og det hele grenset mot dyremishandling!
Såret ble ikke tatt hånd om rett etter på! Det gikk lang tid før såret ble forbundet og blødningen stoppet. Selv om dette ble anbefalt av Dyrlegene i R. Jeg måtte selv be om at de skulle bandasjere såret.
Den ene av de to veterinærene forlot stedet før hesten var tatt hand om! Dette var i følge min oppfatning, den veterinæren som hadde ledet hele operasjonen!
Rettsrådet har følgende kommentarer:
1. Det er uenighet i saksframstillingen mellom eier og veterinærer når det gjelder hvilken informasjon som ble gitt om generell anestesi. Eier burde imidlertid være kjent med at generell anestesi av hest alltid innebærer en risiko, siden hun på forhånd uttrykte skepsis i forhold til dette.
2. Det er veterinæren, ut fra sin vurdering av den faglige og sikkerhetsmessige siden av den konkrete situasjonen, som må avgjøre om han eller hun kan operere på stående hest, eller om han eller hun må indusere generell anestesi. I foreliggende tilfelle var det omfattende granulasjoner i nærheten av leddkapselen, og det vil derfor være av stor betydning å ha kontroll under revideringen av såret. Rettsrådet mener derfor at det ikke er grunn til å klandre veterinæren for valget om å legge hesten i full narkose. Dersom selve leddet hadde blitt perforert igjen under operasjonen, kunne det få langt alvorligere utfall for hesten. Det at såret åpnet seg under den urolige oppvåkningen, kan karakteriseres som et mindre traume i denne sammenheng og kan skyldes nedsatt hudkvalitet (hudstyrke) i området rundt såret.
3. og 4. Ved den konkrete hendelsen 04.09.06 hadde veterinærene innhentet relevant faglig assistanse både muntlig og skriftlig. Etter Rettsrådets skjønn hadde de derfor gjort det som var mulig for å foreta inngrepet under generell anestesi av hesten. Hesten fikk en særdeles urolig oppvåkning i dette tilfellet. Eier legger vekt på at hesten burde vært holdt nede for å unngå at den skadet seg. Rådet vil her bemerke at det er faglig omdiskutert hvorvidt en hest skal holdes nede når den selv er i stand til å reise seg i brystleie. For noen hester kan dette virke beroligende en stund, mens det for andre medfører at de blir mer urolige. Den urolige oppvåkningen må etter Rådets oppfatning karakteriseres som et hendelig uhell.
5. Såret var av eldre dato på daværende tidspunkt (ca en måned gammelt) og var i tillegg ikke sterilt, og det blødde kraftig. Risikoen for en forblødning fra dette såret var minimal. Faglig vurdert mener Rådet derfor at det ikke var avgjørende at såret ble bandasjert umiddelbart.
6. Rådet mener at den faglige oppfølgningen var tilstrekkelig ivaretatt ved at én veterinær var til stede.
Rådet finner ikke grunnlag for å påstå at veterinærene har handlet erstatningsbetingende uaktsomt.