Hunden hadde også i følge eier hatt periodevis oppkast hele livet. Den ble henvist til veterinær Y ved S Dyreklinikk for videre utredning av hudproblemet. Hunden ble 11.08.06 undersøkt av veterinær Y som fant at den hadde hudbetennelse (bakteriell hårsekkbetennelse). Behandling med legemiddelet Noroclav® (2,5 tabl x 2) ble igangsatt. Den 21.08.06 konsulterte hundens eier veterinær Y telefonisk fordi hunden hadde dårlig matlyst, tapte seg i vekt og kastet opp mer enn den pleide. Veterinæren mente symptomene kunne skyldes bivirkninger av legemiddelet. Hun ba derfor om at eieren avsluttet antibiotikabehandlingen og anbefalte videre oppfølging med røntgen/ultralyd av bryst/buk hos fast veterinær i R, hvis hunden ikke ble bedre.
Eier kontaktet veterinær Z, og de fikk time til undersøkelse ved R Dyreklinikk 23.08.06. Hunden ble undersøkt med ultralyd av buken, og veterinær Z mente ut fra ultralydfunnet ”mulig forstørrede livmorhorn” (i følge senere redegjørelse av 27.11.06) og de kliniske symptomene, at tispa kunne ha en mulig livmorbetennelse (i følge journal fra 23.08.06). Han anbefalte operasjon samme dag. Hunden ble operert om morgenen dagen etter, den 24.08.06. Undersøkelse av livmor og eggstokker viste forekomst av cyster på eggstokkene, og organene ble sendt til et laboratorium i England for nærmere undersøkelse. I følge svar av 31.08.06 fra Finn Pathologists, The Veterinary Laboratory, Norfolk, UK, ble det funnet mild cystisk endometriehyperplasi i livmoren og cyster på eggstokkene.
Eier ble oppringt senere på dagen 24.08.06 med beskjed om at hunden kunne hentes. Hunden lå og var ikke våken da eier kom for å hente den, og den ble fraktet ut til bilen på båre. Hunden sov videre hjemme hos eier. Eieren reiste senere på kvelden, ca kl. 18.30, til klinikken for å hente smertestillende legemiddel (Rimadyl® tabl.) til hunden, men ca. kl. 22.00 samme dag (ca. 12 timer etter avsluttet narkose) døde den. I følge veterinærens journal 28.08.06 ble hunden fredag 25.08.06 sendt til obduksjon til Veterinærinstituttet, og den ble obdusert tirsdagen etter, den 29.08.06. I svaret fra VI datert 12.09.06 ble det funnet god lukning av hud/buksår, og det ble påvist noen få blodkoagler rundt stumpen etter den amputerte livmoren og i området omkring der eggstokkene var fjernet. Imidlertid medførte den foreliggende forråtnelsesprosessen at hunden var uegnet for videre undersøkelser. Det er ikke angitt dødsårsak.
Eieren ønsker at Det veterinærmedisinske rettsråd svarer på om veterinæren i det hele tatt skulle ha operert hunden, og om det er sammenheng mellom operasjonen og det at hunden døde.
Håravfall og hudproblemer kan skyldes en bakenforliggende hormonell årsak, og det er ikke uvanlig at tisper mister hår noen tid etter løpetid. Det forelå diagnosen hårsekkbetennelse, som var bekreftet fra et uavhengig laboratorium, og som ikke tydet på en hormonell bakgrunn for hudlidelsen. Likevel anførte veterinær Y i sin journal ”anbefaler rtg. av bryst, buk og ultralyd livmor hvis almentilstanden er påkjent”. Begge veterinærene ga uttrykk overfor eier at lidelser knyttet til bukorganene kunne gi opphav til de allmennsymptomer hunden hadde, selv om legemiddelbivirkning også kunne være en mulig forklaring. Rådet mener at det forelå en tilstrekkelig faglig indikasjon for eksplorativ laparotomi på grunn av hundens allmenntilstand og funn av forstørret livmor på ultralyd. Fjerning av livmor hos en eldre tispe med slike livmorforandringer som beskrevet fra laboratoriet, kan gi bedring av allmenntilstanden. Imidlertid mener Rådet at veterinær Z burde ha sett tilstanden an inntil en kunne vurdere effekten av seponering av antibiotikabehandlingen, og at det ikke var diagnostisk grunnlag for å foreta en hasteoperasjon.
Det er enighet om at hunden fortsatt ikke var allment frisk etter at den hadde fått antibiotikabehandling i ca. 10 dager. Kommunikasjonen mellom veterinær Z og eieren om hvorfor hunden måtte opereres, var ikke tilfredsstillende. Veterinæren burde derfor ha informert eieren grundigere om årsaken til at han ønsket å uføre operasjonen, og om at narkose av en middelaldrende hund av stor rase kan medføre en viss risiko for komplikasjoner som for eksempel hjertesvikt. Rådet finner ikke kritikkverdige forhold knyttet til selve operasjonen ut fra beskrivelsen i veterinær Zs journal. Dosen som ble brukt til premedikering var ikke høy, hunden fikk for øvrig et raskt inntredende narkosemiddel (propofol), og anestesien ble vedlikeholdt av isofluran som vanligvis gir rask oppvåkning. Men det faktum at hunden var så slapp ved utlevering burde ha utløst en bedre oppfølgning av pasienten fra veterinærens side. Fordi dødsårsaken ikke er kjent, er det ikke mulig å fastslå hvorvidt hunden ville ha overlevd dersom den hadde blitt fulgt opp bedre etter operasjonen.