Rettsrådets uttalelse:
Varmblods traver hoppe, L, var påmeldt til start i travløp onsdag 30.08.06, men ble strøket av hestens trener fordi den hadde en hevelse i venstre bakbein. Hoppa ble undersøkt ved R Dyreklinikk av veterinær X. Hun stilte ut fra de kliniske funn og ultralydundersøkelse, diagnosen tendinitt (senebetennelse) i den overflatiske bøyesenen i kodebøy og fortykket leddkapsel til kodeledd på venstre bakbein. Eieren A fikk beskjed om diagnosen og råd om fortsatt behandling av hestens skade. Dette rådet omfattet, i følge undersøkelsesrapport/etterbehandling fra R Dyreklinikk datert 30.08.06, 9-12 måneders rekonvalesens/opptrening før hesten kunne starte i løp. Det ble også anbefalt kontroll etter 8 uker.
Den 07.09.06 ble hesten undersøkt av veterinær Y. Undersøkelsen omfattet også ultralydundersøkelse av beinet. Han kunne ikke påvise noen skade på den overflatiske bøyesenen på hestens venstre bakbein. Hesten ble deretter undersøkt den 28.09.06 ved seksjon for radiologi, Norges veterinærhøgskole, for en uttalelse om hestens overflatiske bøyesene. Den ble der undersøkt av veterinær Z som ved ultralydundersøkelsen fant mildt forøket innhold av anekkogen væske i seneskjeden til den overflatiske bøyesenen, en liten fortykkelse i seneskjedeveggen, men ingen forandringer i den overflatiske bøyesenen eller ligamenter.
Med bakgrunn i at hesten ble undersøkt ved tre anledninger av ulike veterinærer, og at man ved de to siste undersøkelsene ikke kunne påvise skade på den overflatiske bøyesenen, ønsket eier at Rettsrådet skulle uttale seg om:
Er en slik forskjell i diagnose noe som ligger innenfor det man må forvente/akseptere?
Hvis svaret på punkt 1 er ja, er det da forsvarlig av utøvende veterinær å anbefale en svært langvarig og kostbar behandling eller uten forbehold støtte eventuell slakt av hesten når slike diagnoser er svært usikre?
Hvis svaret på punkt 1 er nei, er det da rimelig at en feil diagnose som har medført økonomisk tap og i ytterste konsekvens kunne ha medført slakt av hesten på feil grunnlag, ikke er tilstekkelig for at ansvar utløses?
Hvis svaret på punkt 1 er nei, driver Dyrehospitalet forsvarlig virksomhet innenfor ultralydundersøkelser i hht §23?
Rådet har forelagt eiers spørsmål til to veterinære spesialister på ultralyd og kirurgi ved et utenlandsk veterinært lærested. Spesialistene har hatt tilgang til alle dokumenter i saken og bilder fra ultralydundersøkelsene ved R Dyreklinikk den 30.08.06 og fra Norges veterinærhøgskole 28.09.06. Det foreligger ikke arkiverte ultralydbilder fra undersøkelsen til veterinær Y. Spesialistene påpeker innledningsvis i sin redegjørelse vanskelighetene ved å uttale seg i ettertid ut fra enkeltvise stillbilder som man ikke selv har tatt, da ultralydundersøkelse er en dynamisk undersøkelsesmetodikk. Når det gjelder det tilgjengelige bildematerialet, konkluderer spesialistene med at bildene ikke viser helt de samme strukturer. På bildet fra R Dyreklinikk finnes det ett område der en seneskade kan mistenkes. Dersom de hadde hatt tilgang på bilder som viste området i lengdesnitt, kunne de på sikrere grunnlag ha bekreftet eller avkreftet denne mistanken. På bildene fra NVH er den overflatiske bøyesenen minimalt inkludert i periferien av bildet. Det er således ikke mulig å jamføre bildene fra de to klinikkene.
I følge hestens sykehistorie kan den eventuelle skaden ha vært 1 ½ uke gammel da veterinær X undersøkte den. Erfaringsmessig vil en slik seneskade kunne bedømmes sikkert etter et slikt kort tidsrom, og i tillegg burde det være mulig å oppdage tegn på slik skade ved de to påfølgende undersøkelsene, henholdsvis 8 og 29 dager senere. Som følge av dette burde veterinærene Y og Z ha oppdaget en eventuell skade hvis de hadde undersøkt det området der veterinær X mente at skaden forelå. Fordi det ikke er mulig å sammenligne undersøkelsene på grunnlag av de forliggende bildene, er det ikke mulig å si med sikkerhet om skaden var der og ble oversett, eller om den ikke var påvisbar på ultralyd da veterinær Z undersøkte hesten.
Det hadde gjort bedømmelsen av undersøkelsene lettere om halthetens årsak hadde blitt bekreftet ved hjelp av diagnostisk anestesi. Erfaringsmessig finnes det individuelle variasjoner i graden av halthet som en halt hest viser i forbindelse med seneskader. Denne variasjonen gjelder ikke bare i den akutte fasen, men også under avhelningsforløpet.
Rettsrådet mener derfor at svaret på spørsmål 1 i dette tilfellet er ja, og at det ikke er mulig med sikkerhet å fastslå om det forelå en seneskade da hesten ble undersøkt ved R Dyreklinikk, men at en slik seneskade ikke kan utelukkes. Det er heller ikke mulig å si om det var seneskade eller noe annet som lå til grunn for haltheten. Bruk av diagnostisk anestesi ville kunne ha gjort bedømmelsen av hestens halthetsproblem sikrere.
Rettsrådet har ikke grunnlag for å si at veterinær Xs diagnose var feil. Ut fra den diagnosen hun stilte var det foreslåtte behandlingsregimet i tråd med anbefalt praksis ved slik seneskade hos hest. Det er uenighet mellom veterinær X og eier A når det gjelder hvilke anbefalinger som ble gitt i forbindelse med slakt av hesten.
Spørsmålene 3 og 4 besvares således ikke.