Rettsrådets uttalelse:
Bonde A ringte den 21.01.07 ca. kl 09.15 til vakthavende veterinær X om ei ku som viste tegn på melkefeber (paresis puerperalis) etter kalving kl 01.00 samme dag. Kl 03.00 så kua ifølge eieren frisk ut, men kl 09.00 fant han kua liggende. Ifølge veterinærens redegjørelse av 25.03.07 fikk bonden tilbud om at veterinæren kunne komme omgående, men de ble i felleskap enige om å vente til etter kontortid. Veterinæren ankom kl 10.10. Da lå kua flatsides på venstre side, var oppblåst, hadde temperatur 35,2, puls 120 slag/min og svak. Kua ble behandlet med Calcimag ® 500 ml iv uten å vise tegn til bedring. Veterinæren skriver i sin redegjørelse om kuas tilstand at hun allerede kl 10.30 vurderte nødslakt. Eieren ringte vakten på nødslaktebilen ca 15-20 minutter etter avsluttet behandling og fikk vite at nødslaktebilen ikke kunne komme på lang tid. Veterinæren forstod det slik av samtalen mellom dem at de ble enige om at eieren kunne avlive kua selv og slaktebehandle ved avblødning. Dette ble gjort, og veterinæren skrev ut nødslakteattest kl 11.00. Kua ble hentet og transportert til slakteriet kl 14.45, fire timer etter avlivning. Kua ble kassert ifølge brev av 25.01.07 med vedtak fra Mattilsynet, på bakgrunn av at kua, i følge slakteattesten, var svært allment påkjent, og at den derfor ikke ble ansett å være egnet til konsum. Eier mener veterinæren har handlet uforsvarlig da hun beordret kua nødslaktet på et tidlig tidspunkt i behandlingen, og videre at hun ved sine formuleringer i slakteattesten hadde bidratt til at kua ble kassert. Eier hevder at veterinæren burde visst at sannsynligheten for kassasjon var stor slik attesten var formulert.
Rådet vil bemerke følgende:
Tidspunkt for behandling. Pasienten, NRF ku, f. 1997, lå flatsides da eieren ringte veterinæren. Ei ku som ligger flatsides, tilsier rask utrykning.
Kuas tilstand. Tympaniske kyr som ligger flatsides, må forsøkes flyttet opp i brystleie. Veterinæren beskriver i sin redegjørelse ikke noe forsøk på å få kua opp i brystleie. Det er uenighet mellom eier og veterinær med hensyn til om kua hadde kramper, men veterinæren beskriver ei ku som lå med hodet strukket til siden og bakover. Kua var oppblåst da veterinæren ankom stedet, ifølge slakteattesten og veterinærens redegjørelse av 25.03.07.
Tidspunkt for nødslakt. Hvis ei melkefeberku er svært påkjent, vil kalkinjeksjonen ta minimum 10 minutter, og ved svak puls og hjertearytmi gjerne 15-20 minutter. Da beslutningen om å nødslakte kua ble tatt, hadde kua bare vært ferdigbehandlet i ca 15 minutter, noe som er svært kort tid. Responsen kan sies å ha vært dårlig, men kua tålte kalkbehandlingen, noe som tilsier at en kunne ha tillatt seg å vente noen tid for å avvente effekten. Veterinæren har rett i at ei stor, 10 år gammel ku i godt hold har dårligere prognose ved melkefeber. Prognosen var avventende, men ikke nødvendigvis dårlig, hvis det ikke forelå tilleggsdiagnoser som kunne forverre prognosen. Avlivning av dyrevernmessige årsaker er som oftest aktuelt når melkefeberkyr ikke er i stand til å reise seg på grunn av traume eller andre årsaker. Rådet mener derfor at veterinæren burde ha ventet noen tid før kua ble slaktet. Sannsynligheten for kassasjon er større når dyret har hatt tympani og har vært svært påkjent. Videre tok det fire timer før nødslaktebilen kom etter at kua var avlivet.
Ut fra foreliggende opplysninger i journalen beskriver veterinæren i nødslakteattesten de faktiske forhold om kuas tilstand. Veterinæren burde ha innsett at kua mest sannsynlig ikke ville ha blitt godkjent som slakt med de symptomene den hadde, og hun burde ha avventet en eventuell effekt av behandlingen over noe lengre tid før avlivingen fant sted. Det er imidlertid vanskelig å påstå at det var en overvekt av sannsynlighet for at kua kunne ha vært reddet om den hadde fått lengre tid til å restituere. Rådet kan derfor ikke fastslå at veterinæren har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt.