Rettsrådets uttalelse:
Saken angår en hund, storpuddel tispe, L, som ble tatt i forvaring hos Dyrevernnemnda R i 2002 med hjemmel i dyrevernloven (dagjeldende § 24a «Mellombels tiltak og avliving») av årsaker Rettsrådet ikke er kjent med. Hunden var på det tidspunkt så syk (journal av 10.06.02), og prognosen ble vurdert til så dårlig, at den ble besluttet avlivet av dyrevernhensyn den 10.06.02 i samråd med veterinær. Obduksjonsrapporten fra Norges veterinærhøgskole datert 11.06.02 viste at hunden led av kronisk nyresykdom og hadde patologiske forandringer i hjertemuskulaturen.
A har i brev av 03.04.06 krevd hundens sykejournal utlevert fra vakthavende veterinær X, da hunden ble brakt inn ved S Dyreklinikk. Veterinæren oppfattet Dyrevernnemnda som ansvarlig for hunden ved undersøkelsen og ba han derfor A henvende seg til Dyrevernnemnda for innsyn i journalen. Rettsrådet finner det naturlig at eier måtte gå via Dyrevernnemnda for å få slikt innsyn.
A påpeker at veterinær X og Dyrevernnemnda ikke hadde rett til å avlive hunden på daværende tidspunkt, og i brev av 19.06.07 skriver han: ”I 2002 var det i hht til daværende dyrevernlov kun Distriktsveterinæren som hadde kompetanse til å iverksette avlivning straks, og eier var gitt rett til varsling og klageadgang – noe som måtte framføres straks. Å føre opp Dyrevernnemnda som ”eier”, for på den måten å omgå klageretten, må være i strid med lovens intensjoner.”
Rådet finner ikke holdepunkter i dyrevernloven for at Dyrevernnemnda blir formell eier av dyret når den tar et misligholdt dyr i forvaring. Men dersom Dyrevernnemnda hadde lovlig hjemmel for å ta hånd om hunden, kan ansvaret for den (inkl. dens helse og velferd) sies å ha blitt overført til nemnda som da formelt hadde rett til å beslutte hva som skulle skje med den …»leverast attende til eigar, seljast, verta omplassert eller verta avliva», jf dagjeldende dyrevernlov § 24a siste setning. Vurderingen har her skjedd i kontakt med veterinær, som også har vurdert utsiktene ved behandling. Etter Rådets skjønn, har Dyrevernnemnda og veterinær X opptrådt i samsvar med det som loven krever, da de besluttet å avlive huden.
A framfører i sitt brev av 13.03.06 forslag til ytterligere undersøkelser som han mener veterinæren burde ha utført, før hunden eventuelt ble besluttet avlivet, blant annet ultralyd, EKG og blodprøver. Så vidt Rådet kan forstå, stiller loven visse minstekrav til undersøkelsen og vurderingen som skal skje i forkant av beslutningen. Men når et dyr er så sykt at det må avlives straks, mener Rådet at det er en veterinærfaglig avveining av hvor mange spesielle undersøkelser en skal utsette dyret for i en slik situasjon.
Videre hevder A at den sykejournalen som han nå har fått tilgang til (datert 10.06.02) er mangelfull, blant annet at den ikke inneholder opplysninger om ID merking ved øretatovering. Fordi han heller ikke har fått utlevert andre utfyllende opplysninger om behandling og vurdering som lå til grunn for avlivningen (slik som dødsattest, faktura for undersøkelse av L, faktura for avliving og obduksjon eller skjema for rekvisisjon av obduksjon),ber han derfor om i brev av 19.06.07 Det veterinærmedisinske rettsråd vurdere om journalføringen er i tråd med loven. (Lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell, § 24 om ordnede opptegnelser).
Selv om journalen er kortfattet, mener Rådet at journalen beskriver de kliniske funn som utgjorde beslutningsgrunnlaget for avlivningen, på en faglig forsvarlig måte. Dette understøttes av obduksjonsrapporten. Rådet mener derfor at veterinær X har oppfylt plikten til ordnede opptegnelser etter lovens § 24.