SAK NR. 1402: TISPE – LIVMORBETENNELSE

Kategori:
118
Dyr:
115
År:
 
Referansesaker:
SAK NR. 1402: TISPE - LIVMORBETENNELSE

Rettsrådets uttalelse:

Saken gjelder klage på R Dyreklinikk fra hundeeier A angående utredning av en irsk setter tispe, L, født 20.02.1997 som hadde livmorbetennelse. Tispa ble operert ved S Dyreklinikk den 03.11.06, men døde samme kveld. Mattilsynet ønsker Rettsrådets faglige vurdering av om R Dyreklinikk bør ta ansvar for om hunden ble gående for lenge med livmorbetennelse på grunn av mangelfull utredning.

Rådet bes spesielt om å vurdere
om utredningen, behandlingen og oppfølgingen var i tråd med kravet til faglig forsvarlig virksomhet jamf.§23, og
om R Dyreklinikk kan lastes for at diagnosen livmorbetennelse ikke ble stilt på et tidligere tidspunkt, og
om R Dyreklinikk kan lastes for at utfallet ble fatalt.

Rådet bes også om å uttale seg om andre forhold i saken som det finner relevant.

A brakte hunden til undersøkelse ved R Dyreklinikk den 28.10.06 fordi den brakk seg, hadde vanskelig for å gå og hadde falt ut av sengen samme natt. L ble undersøkt av veterinær X som har gitt sine redegjørelser for den kliniske undersøkelsen og sine funn i brev av 20.04.07. Tispa hadde ifølge eierens beskrivelse hatt løpetid og hadde blødd vaginalt uvanlig lenge (over tre uker), den siste uken også svart illeluktende blod. Videre hadde hunden endret liggeatferd og hadde nølt med å hoppe opp mindre skrenter som den normalt hoppet opp med letthet.

Veterinær X foretok en klinisk undersøkelse som omfattet registrering av bevegelse, kroppstemperatur, puls, kapillærfylningstid, slimhinne og palpasjon av buk, samt blødning fra kjønnsåpningen uten å finne tydelige tegn på noen bestemt lidelse. Veterinæren bemerket imidlertid i journalen at hunden viste tegn på kvalme, og han var kjent med at hunden hadde hatt brekninger om natten. Han nevnte for eier at symptomene kunne stamme fra sykdom i mage/tarmtraktus. Han bemerket også i journalen av 28.10.06 at (eier) ”tar kontakt dersom forverring”.

Da hunden kom til R Dyreklinikk seks dager senere, den 3.11.07 om morgenen kl 07.00, var hundens tilstand svært dårlig, og vakthavende veterinær Y hadde mistanke om livmorbetennelse. Hunden ble derfor overført til S Dyreklinikk samme dag, og det ble stilt diagnosen forstørret uterus ut fra røntgenundersøkelse og ultralyd. Hunden ble operert, og ved operasjonen ble det funnet en velutviklet livmorbetennelse i høyre livmorhorn. Det var tegn til akutt bukhinnebetennelse, og hunden døde senere samme dag.

Rettsrådet har kommet til følgende:

Livmorbetennelse er en snikende sykdom som utvikler seg over lengre tid og gir ofte vage symptomer, moderat allmennpåkjenning uten et klart infeksjonsbilde. Ved første konsultasjon viste hunden diffuse symptomer på sykdom, men ikke tydelige kliniske symptomer på livmorbetennelse. Tidspunktet etter løpetid er typisk for denne hormonbetingede lidelsen hos voksne kjønnsmodne tisper, men utflodet fra kjønnsåpningen var ikke typisk for en vanlig livmorbetennelse. Det at veterinæren ikke kunne kjenne forstørrelse av livmoren ved bukpalpasjon, gjorde at han ikke sikkert kunne stille diagnosen livmorbetennelse. Det forhold at forstørrelsen av livmoren bare var i det ene hornet, kan ha gjort en slik forstørrelse vanskeligere å oppdage ved bukpalpasjon. Han kunne derimot hatt muligheten til å oppdage et infeksjonsbilde ved en undersøkelse av senkningsreaksjonen. Rådet mener at veterinæren ikke kan klandres for den kliniske undersøkelsen ved første gangs konsultasjon, men han burde ha vært tydeligere overfor eier om å ta kontakt hvis tilstanden ikke bedret seg. Det at eier ventet nesten en uke før hun kontaktet veterinær igjen, kan veterinær X ikke lastes for.

Rådet mener derfor at behandlingen og oppfølgingen fra veterinærens side var i overensstemmelse med kravet til forsvarlig virksomhet. Svaret på spørsmålene i de to siste punktene blir således nei.