Rettsrådets uttalelse:
Veterinær X har henvendt seg til Det veterinærmedisinske rettsråd for å få en faglig vurdering av ansvar i forbindelse med sin behandling den 04.06.07 av hesten L tilhørende Aog B.
Hoppa ble ifølge journalen for Stall R, første gang behandlet 27.05.07 da den fikk prostaglandiner for å komme i brunst, og den 01.06 ble den rektalisert av veterinær X for å finne ut om den var i brunst. Det er ikke bemerket noe unormalt i forbindelse med disse undersøkelsene, men det er notert en bemerkning i journalen om at hoppa ømmet seg ved palpasjon av venstre ovarium. Den 04.06.07 ble den igjen undersøkt av X i forbindelse med seksuell helsekontroll for eventuell inseminasjon. Hoppa var fiksert i tvangsboks, men den var nervøs og urolig under hele undersøkelsen. Den ble ikke sedert. Rektalundersøkelsen ble foretatt ved fjerning av faeces først, og deretter ved innføring av hånden med ultralydproben i endetarmen. Det ble brukt engangs rektaliseringshanske og glidemiddel på hansken i forbindelse med innføringen av hånden i tarmen, og det ble påført ytterligere glidemiddel på hansken og ultralydproben i løpet av undersøkelsen. Hesten hadde flere sammentrekninger i tarmen, og ifølge veterinærens framstilling ble disse ikke motarbeidet, men hånden ble holdt i ro i tarmen under kontraksjonene. Ved undersøkelse av en av eggstokkene kom det en så kraftig tarmkontraksjon at hånden til veterinæren ble presset helt ut av tarmen. Veterinæren observerte da blod på hansken og avsluttet rektalundersøkelsen. Ifølge eiers redegjørelse av 29.07.07 dryppet det i tillegg blod fra hansken ned på gulvet. Veterinæren inseminerte hesten da han ut fra ultralydundersøkelsen fant at hoppa var i brunst, og at tidspunktet var passende for inseminasjon. Hoppa var også urolig under denne prosedyren.
Senere på ettermiddagen samme dag utviklet hoppa kolikksymptomer. Eierne tok kontakt med Klinikk S der hoppa ble undersøkt samme ettermiddag. Med bakgrunn i rektalundersøkelsen tidligere på dagen ble det antatt at kolikksymptomene skyldtes tarmruptur som følge av denne undersøkelsen. Ifølge Xs journal fra Klinikken 04.06.07, rektaliserte han imidlertid ikke hoppa noe mer på grunn av fare for å forverre en eventuell ruptur. Den ble behandlet med antibiotika, smertestillende og væsketerapi intravenøst og vann og medisinsk parafin via nese/svelgsonde. Hesten fikk ifølge journal utarbeidet av veterinær Y den 05.06.07, også behandling på klinikken dagen etter. Hoppa ble noe bedre, og eierne fikk den med hjem for oppfølging der.
Den 06.06.07 forverret tilstanden seg, og hoppa ble igjen brakt til Klinikk S, og man hadde da mistanke om mulig bukhinnebetennelse. Hoppa ble igjen undersøkt der den 07.07.07, og det ble tatt et bukpunktat som var misfarget, noe som forsterket mistanken om at det hadde utviklet seg en bukhinnebetennelse. Hoppa ble ifølge ny journal av 07.07.07 roligere etter denne undersøkelsen og behandling med smertestillende legemiddel. Den 08.07.07 ble den igjen urolig. Det ble da gjort en rektalundersøkelse der det ble funnet en stor gjennomgående perforasjon i endetarmen ved overgangen til colon descendens. Hesten ble avlivet. Prøve fra bukpunktatet sendt inn til Sentrallaboratoriet ved Norges veterinærhøgskole viste tegn på bukhinnebetennelse og sepsis.
Rettsrådet mener at enhver rektalundersøkelse av hest innebærer en viss risiko for uhell. Det er derfor viktig at veterinæren søker å minimalisere risikoen for at det skal skje skade på tarmen ved undersøkelsen ved å fiksere hesten i boks eller sprangsele eller på annen måte ved forsvarlig oppbinding. Ved rektalundersøkelse generelt, og ved ultralydundersøkelse spesielt, fordi en da i tillegg bringer et instrument inn i tarmen, er det viktig at hesten står rolig. Det er ikke rutine å sedere hester ved ultralydundersøkelse via endetarmen, men det kan være aktuelt på urolige hester.
I foreliggende tilfelle er det ikke mulig for Rådet å fastslå hvor urolig hesten var da veterinæren begynte undersøkelsen. Veterinæren hadde undersøkt hesten tidligere uten problemer. Det er derfor vanskelig å påstå at hesten burde vært gitt beroligende legemiddel da den begynte å bli urolig ved undersøkelsen. Det er også vanskelig for Rådet å vurdere styrken av kontraksjonene som oppsto i tarmen og hvilken aktsomhet dette burde ha utløst hos veterinæren. Det kan derfor ikke konkluderes med at veterinæren har vært uaktsom da han rektaliserte hesten.
Rådet vil bemerke at veterinæren burde ha undersøkt hoppa igjen da han oppdaget blod på hansken, helst umiddelbart og senest da den ble brakt inn til Klinikk S samme ettermiddag. Blod på hansken indikerer skade på tarmen og mulighet for totalruptur, og i foreliggende tilfelle er det overveiende sannsynlig at det er en årsakssammenheng mellom rektalundersøkelsen og tarmrupturen. En umiddelbar diagnose er nødvendig. Ved skader i slimhinna og muskellaget i tarmen (Grad I og II), vil det være nødvendig med rask innsettende konservativ behandling. Ved perforasjon av alle lag unntatt serosa, eller ved totalruptur (grad III og IV) kreves umiddelbar uttamponering av rectum til 10 cm foran (proximalt for) skaden og påfølgende kirurgi. Alternativet til kirurgisk behandling er øyeblikkelig avliving av dyrevernhensyn
Dersom tarmruptur hadde blitt konstatert den 04.06.07, ville hesten kunne unngått fire dager med unødig lidelse. Rådet mener derfor at veterinæren handlet uaktsomt da han ikke undersøkte hoppa rektalt samme dag for å fastslå om tarmruptur hadde skjedd. Imidlertid er det overveiende sannsynlig at hesten ikke ville ha overlevd selv om tarmrupturen hadde blitt oppdaget 04.06.07.