Rettsrådets uttalelse:
Saken gjelder en klage på behandling av Toy Pomeranian, tispe, L, 5 år, som hadde blitt bitt av en schæferhund den 03.11.07. Eier kontaktet vakthavende veterinær ved R Dyreklinikk. Da eier kontaktet klinikken, fikk hun beskjed om at hun måtte ha med penger som dekket kostnadene ved behandlingen. Hunden ble behandlet for bittskader i buken av veterinær X.
Hunden måtte imidlertid ha gjentatte behandlinger på grunn av sårskadene og tilstøtende komplikasjoner. Eier valgte 12.11.07 å kontakte en annen dyreklinikk, S smådyrklinikk. Ved denne konsultasjonen påviste veterinæren sårskader i thoracolumbalregionen. Hudsårene ble behandlet. Videre ble det ved undersøkelsen påvist at hunden hadde smerter i høyre bakben. Ved røntgenundersøkelse ble det påvist hofteleddsluksasjon. Luksasjonen ble reponert, men to dager senere relukserte hoften og den måtte reponeres på ny. Den 15.11.07 ble hunden plutselig syk og døde etter kort tid. Dødsårsaken er ukjent da hunden ikke ble obdusert. Det er imidlertid sannsynlighetsovervekt for at den døde av komplikasjonene etter bittskadene.
1. Rettsrådet er bedt om å uttale seg om hvorvidt det er adgang til å nekte behandling av dyr dersom dyreeier ikke umiddelbart kan betale de utgiftene som er forbundet med undersøkelse og behandling.
2. Rettsrådet bes også om en vurdering om den utførte behandlingen er i samsvar med lov om dyrehelsepersonell.
1. I dyrehelsepersonellovens kap 3 § 14 står det : ”Dyrehelsepersonell plikter snarets mulig å yte den hjelp vedkommende evner – personlig eller ved stedfortreder – når det etter tilgjengelige opplysninger må antas at øyeblikklig hjelp er påtrengende nødvendig.” Etter Rettsrådets mening er bittskader på en liten hund forårsaket av en stor hund en alvorlig skade som krever øyeblikkelig hjelp. Vakthavende veterinær plikter derfor å yte hjelp uavhengig av eierens betalingsevne.
2. Veterinær X behandlet etter Rettsrådets mening de bittskadene hun påviste ved første konsultasjon, på en adekvat måte. Imidlertid overså hun skadene hunden hadde dorsalt i thoracolumbalregionen. I tillegg avdekket veterinær X ikke den hofteleddsluksasjonen som senere ble diagnostisert av veterinæren ved S smådyrklinikk.
Rettsrådet mener at både undersøkelsen og behandlingen av hunden ikke var optimal ved første konsultasjon. Det er imidlertid vanskelig å påvise en direkte årsakssammenheng mellom veterinær X s behandling og at hunden døde. Rettsrådet har derfor ikke grunnlag for å hevde at veterinær X har handlet uaktsomt.