Rettsrådets uttalelse:
Saken gjelder en orientalsk korthårskatt ”L”, 5 måneder, som fikk akutt mørkfarget diaré kort tid etter sin andre rabiesvaksine. Diaréen ble forsøkt behandlet ved å gi katten diett og kosttilskudd. Fordi katten til tross for behandlingen hadde vedvarende diaré, kontaktet eier den lokale vakthavende veterinær, som rekvirerte antibiotika (Clamoxylâ). Da behandlingen ikke hadde effekt på kattens diaré, rekvirerte eierens faste veterinær, Y, et annet antibiotikum (Flagylâ) fordi prøve fra kattens avføring, ifølge eier, viste at katten hadde en bakteriell infeksjon. Katten ble bra etter denne behandlingen og var frisk i ca. én måned, men så oppsto det igjen akutt mørkfarget diaré, denne gangen med rektalprolaps. Eieren kontaktet da sin faste veterinær som anbefalte henne å reise med katten til en større klinikk i R.
Eierens far tok katten til R Dyreklinikk den 20.07.09 etter at eieren hadde gitt informasjon til klinikkens personale pr. telefon. Behandlende veterinær, X, hadde telefonisk kontakt med eier i forbindelse med oppsummering og hjemsendelse senere på dagen. Eier formidlet da sine forventninger om aktuelle undersøkelser, men veterinæren avviste at det var behov for noe mer enn det som var foretatt da katten var til behandling hos ham. Katten ble derfor etter en klinisk vurdering sendt hjem med anbefaling om diett og ormekur. Veterinæren omtaler et lite rektalprolaps (”stikker ut ca 2 mm”) i sin journal av 20.07.09. Veterinæren mente at det ikke forelå dehydrering.
Katten ble neste dag, den 21.07.09, brakt til S Dyreklinikk etter eiers ønske. Den hadde da ikke rektalprolaps, men den ble oppstallet der til påfølgende dag, og da hadde tarmen prolabert til ca. 3 cm ifølge journalen av 22.07.09. Katten ble undersøkt i anestesi ved sondering av endetarmen og palpasjon av buk, og ble besluttet avlivet på operasjonsbordet pga mistanke om tarminvaginasjon av tykktarmen. Dette ble bekreftet ved obduksjon, og det ble også funnet sammenvoksninger som, ifølge veterinær Z’s journal av 22.07.09, kunne relateres enten til en medfødt misdannelse eller til tidligere tarmproblemer.
Eier klager på mangelfull behandling av katten ved R Dyreklinikk, samt manglende forståelse for sine ønsker og forventninger.
Rettsrådet vil bemerke:
Tarminvaginasjon kan være en følge av irritert tarm over lengre tid. En nylig oppstått (varighet ett døgn) tarminvaginasjon er vanligvis alene ikke avlivningsgrunn da den oftest lar seg behandle kirurgisk. Ut fra beskrivelsen fra obduksjonen ved S Dyreklinikk var forandringene i tarmen så alvorlige hos denne katten at avlivning var nødvendig.
Fordi man her ikke kan fastslå hva som var primærårsaken til at katten igjen fikk diaré én måned etter at den var behandlet og tilsynelatende var blitt frisk, er det ikke mulig å si om den kunne ha vært reddet ved annen eller mer intensiv behandling, da den kom inn til R Dyreklinikk. Rettsrådet vil bemerke at det ofte vil være nødvendig med væskebehandling i akuttfasen av en diaré, spesielt hos unge individer. Veterinær X ved R Dyreklinikk journalførte imidlertid at det ikke forelå klinisk dehydrering. Rettsrådet legger derfor til grunn at væskebehandling ikke var påkrevet på daværende tidspunkt. I redegjørelsen fra veterinær X datert 22.10.09 er det anført at katten ikke viste tegn på buksmerter, og tilfellet ble derfor ikke oppfattet som ”akutt abdomen”. Han valgte derfor konservativ behandling innledningsvis.
Rådet finner at veterinær X ikke har handlet uaktsomt. Det foreligger for øvrig ikke sannsynlighetsovervekt for et annet utfall om katten hadde blitt operert den 20.07.09.