SAK NR. 1471: FAGLIG FORSVARLIG VIRKSOMHET – VETERINÆRBEHANDLING AV PONNI- FORFANGENHET

Kategori:
245
Dyr:
97
År:
 
Referansesaker:
SAK NR. 1471: FAGLIG FORSVARLIG VIRKSOMHET – VETERINÆRBEHANDLING AV PONNI- FORFANGENHET

Rettsrådets uttalelse:

Shetlandsponni, L, vallak, ble første gang behandlet av veterinær X den 02.06.09 fordi den ikke var i form. Ifølge veterinærens redegjørelse av 10.09.09 til Mattilsynet ble det ved undersøkelse da funnet bitt under mulen og 2-3 bitt i lyskeområdet, angivelig av hoggorm. Hesten var nedstemt med en puls på 55 slag/min, temperatur 38,0 og respirasjon 25/min. Hesten ble behandlet med et betennelseshemmende legemiddel (Kenacort â). Veterinæren hevder å ha gitt informasjon om faren for forfangenhet og anbefalt ro og beskjæring av høvene for å forebygge forfangenhet. Ponnien viste rask klinisk bedring ifølge veterinærens samtale med eier pr telefon. Da veterinæren igjen ble konsultert den 15.06 fordi hesten ikke var bra, hadde den tilsvarende puls, temperatur og respirasjon som ved foregående konsultasjon, men hadde i tillegg ru respirasjonslyder over lungene. Veterinæren stilte diagnosen pneumoni. Hesten ble behandlet med antibiotika og NSAID (Norodineâ, Penikelâ og Quadrisolâ). Veterinæren fikk tekstmelding fra eier om at hesten var helt frisk en uke etter at behandling ble igangsatt.

Den 08.07.09. ble veterinæren tilkalt til hesten som da var liggende ute på beitet. Veterinæren beskriver i redegjørelsen til Mattilsynet at hesten hadde pådratt seg liggesår, og da den beveget seg var det som om det stakk under beina. Hesten ble da behandlet med antibiotika og NSAIDs, og det anføres i journalen at det anbefales innleggelse dersom allmenntilstanden ikke bedres.

Hesten ble igjen tilsett av veterinær X den 23.07.09, og den hadde fortsatt symptomer fra lungene. X angir i sin redegjørelse til Mattilsynet av 10.09.09 at den ved denne anledningen ble presentert i trav. I journalen av 23.07.09 anføres imidlertid at ponnien var ”stiv og støl i bakparten” og hadde vondt for å bevege seg. Hun angir at hun da anbefalte røntgen av høvene.

Det ble imidlertid ikke gjort noe mer med hesten før veterinær Y den 31.07.09 ble kontaktet av smeden G fordi eier ønsket videre utredning av hesten på Norges veterinærhøgskole. Hesten var da liggende og var forfangen på alle fire bein. Det var synlig gjennombrudd av hovbeinet til sålen. Den hadde tydelige liggesår på høyre side av thorax. Ponnien ble umiddelbart avlivet 31.07.09 av veterinær Y. Ifølge vedlagt bildedokumentasjon var hovbenet penetrert gjennom sålen på alle fire høver. Det var også fluelarveinfestasjon i sårene i høvene.

Saken bes vurdert i forhold til dyrehelsepersonelloven, herunder kravet til å utøve forsvarlig virksomhet jf §§ 13 og 23. Mattilsynet har stilt følgende spørsmål til Rettsrådet.

Om veterinær X har opptrådt faglig forsvarlig i sine utredninger og vurderinger av hesten, og om den behandlingen og oppfølgingen veterinæren gjorde var forsvarlig
Om veterinæren kan lastes for hestens alvorlige tilstand da den ble avlivet
Om veterinær X burde ha varslet Mattilsynet med hensyn på ivaretakelse av hestens velferd, da eier ifølge veterinæren ikke fulgte opp i tilstrekkelig grad
Om veterinær X’s virksomhet i saken har vært dyrevernmessig forsvarlig

Rettsrådet vil bemerke at det ikke foreligger dokumentasjon på at hesten har vært undersøkt av veterinær X med tanke på forfangenhet (visitasjon av og røntgenundersøkelse av høver) til tross for at veterinæren i sin redegjørelse påpeker forfangenhet som en mulig komplikasjon til hoggormbitt allerede fra den 02.06.09. Hesten ble behandlet med legemiddelet Kenakort® som er angitt å kunne utløse forfangenhet. Rettsrådet stiller spørsmål ved kortisonbehandling så sent som en uke etter at hesten angivelig skulle ha blitt bitt av hoggorm.

Videre har veterinær X ved to senere konsultasjoner (08.07.09 og 23.07.09) observert en stiv og støl hest som ligger så mye at den har pådratt seg liggesår. Pneumoni med normal temperatur er ikke alene nok til å forklare hvorfor hesten ligger så mye som i dette tilfellet.

Blodprøver tatt 08.07.09 underbygger ikke diagnosen infeksiøs pneumoni. Derimot tyder biokjemifunnene på affeksjon av muskler og eventuelt beinvev. En forøket respirasjonsfrekvens kan også være et uttrykk for smerte. Rådet tillegger smerte i ekstremitetene på grunn av forfangenhet som den mest sannsynlige forklaring på hestens uvilje til å reise seg og bevege seg. Det at veterinær X tilså hesten og bemerket bevegelsesproblemene senest åtte dager før den ble avlivet med åpne sår på alle fire bein, uten å gi hesten adekvat behandling mot forfangenhet, tyder på en meget ufullstendig klinisk undersøkelse Fortsatt bevegelse på beite samt manglende beskjæring og polstring av sålene med styrofoam har trolig akselerert og forverret lidelsen.

Rettsrådet finner at veterinær X ikke har opptrådt forsvarlig i sine vurderinger, utredninger og behandling av hesten fra den 08.07.09, og at hun derved ikke har opptrådt faglig forsvarlig jf dyrehelsepersonelloven §§ 13 annet ledd og 23.

Forfangenhet er en alvorlig og svært smertefull lidelse hos hest. Med riktig behandling kan imidlertid tilstanden leges og hesten bli frisk. Dersom sykdommen i dette tilfellet hadde blitt diagnostisert og behandlet riktig i tide er det større sannsynlighet for et positivt forløp. Da hesten ble avlivet den 31.07, var lidelsen så langt framskreden at prognosen var slett for helbredelse. På grunn av for dårlig undersøkelse og mangelfull oppfølging av hesten mener Rettsrådet at veterinær X kan lastes for hestens alvorlige tilstand på avlivningstidspunktet.

Rettsrådet mener at veterinæren hadde et særlig ansvar da hun oppdaget hestens liggesår og dårlige gange på beite den 08.07.09, og hun burde ha fulgt opp hesten med informasjon til eier om hestens alvorlige tilstand. Det er uklart om eier på det tidspunkt hadde forstått hvor alvorlig syk hesten var, men senest ved besøk den 23.07.09 burde strakstiltak ha vært igangsatt for å bedre hestens velferd (jf dyrehelsepersonelloven § 12 nr 1). Dersom dette var blitt gjort klart for eier, og denne ikke hadde fulgt veterinærens anbefalinger, var det veterinærens plikt å varsle Mattilsynet om forholdet. Som en konsekvens av X’s manglende forståelse av alvorlighetsgraden i dette tilfellet, har hun unnlatt å melde fra og dermed brutt dyrehelsepersonelloven § 12 nr 1.

Rettsrådet finner at veterinær X’s virksomhet har medført at ponnien har blitt påført unødig lidelse (jf dagjeldende dyrevernlov § 2). Veterinær X’s virksomhet i denne saken har derfor ikke vært dyrevernmessig forsvarlig.

Rettsrådet vil avslutningsvis bemerke at veterinær X’s håndtering av denne saken både faglig og dyrevelferdsmessig er av en slik alvorlig grad at det er grunnlag for å gi en advarsel jf dyrehelsepersonelloven § 34.