Rettsrådets uttalelse:
En fagarbeider ved R Vidaregåande Skule møtte på jobb den 28.12.09 kl. 07.00 og fant ku nr. 343, f. 05.11.04, liggende i fjøset uten å kunne reise seg. Kua hadde forventet kalving den 25.12.09 og hadde da gått noen dager over termin. Kua virket kald å ta på, og det var ikke tegn til veer. Fagarbeideren kontaktet veterinærvakten. Veterinær X ankom kl. 08.00. Ifølge fagarbeideren var veterinær X uvillig til å følge fjøsets innslusingsrutiner med overtrekkstøy og støvler. Støvlene var for små, men det ble funnet plastovertrekk til skoene som han tok på.
Veterinær X påpeker i sin udaterte redegjørelse manglende opplysninger om kua, bl.a. om forventet kalvingstidspunkt, fordi kuas helsekortdata ikke var tilgjengelig. Ifølge veterinærens redegjørelse fant han at kua var paretisk med temperatur 38,2. Den virket oppvakt uten tegn til smerte ved undersøkelse med tanke på skader. Ved rektalundersøkelsen fant han at kalven lå i normal stilling og leie (”positur og direksjon”). Vaginalundersøkelsen viste en åpning i cervix som var ca 2 fingre i diameter og kunne utvides til ca 4 fingre. Kalvens mule kunne anes ved lett palpasjon. Veterinæren konkluderte med at kua var i ”startfasen av kalving”, og at det var sannsynlig at den ville føde normalt. Han informerte om at han ville komme tilbake senere for kontroll, noe han gjorde ca kl 15.00.
Fjøsmesteren ved R Vidaregåande Skule, A, møtte på jobb kl.09.00 og fant at kua fortsatt var liggende. Hun ringte da en annen veterinær, Y, som ankom ca kl. 09.30. Kua lå fremdeles i brystleie, men nå med bakovervendt hode. Den hadde rektaltemperatur på 38,5, kalde ører, ingen veer, men det var full åpning av cervix ved vaginaleksplorasjon. Kua ble behandlet med kalsiumglukonatløsning, 500 ml Calci-kel i.v., og veene startet. Kalven ble deretter forløst etter retting av feilholdning (tilbakeslått hode) i øvre fremre lengdeleie. Kua fikk nye kalsiumbehandlinger hhv. kl 17.00 og kl 22.00, men kua var fremdeles liggende om kvelden. Imidlertid hadde hun reist seg neste morgen og var deretter frisk.
Mattilsynet, Regionkontoret for S ber Det veterinærmedisinske rettsråd å uttale seg om hvorvidt innklagede veterinær X har utført faglig uforsvarlig behandling i strid med dyrehelsepersonelloven.
Rådet vil bemerke at veterinær X undersøkte ei liggende ku som han fant var til kalving. Han uttrykker i redegjørelsen at han ikke tror at ei ku kan få melkefeber før kalving, og han stiller seg også tvilende til om kua hadde melkefeber da den ble behandlet: ”Fysiologisk under normale forhold har ikke kuer melkefeber prepartum.… For meg reiser det noen spørsmål da en ku som behandles for melkefeber vanligvis reiser seg umiddelbart.” Han antyder at kua kom seg fordi den kalvet.
Rettsrådet mener at det er faglig feilvurdering å la være å kalsiumbehandle ei voksen melkeku som er paretisk og har lav hudtemperatur omkring kalving. Det er ikke uvanlig med melkefeber før fødsel. Hypokalsemien vil bevirke at fødselen stopper opp p.g.a. manglende pressveer. Rettsrådet har ikke fått seg forelagt veterinær X’s journal eller andre nedtegnelser fra hans besøk som kunne ha opplyst om han hadde undersøkt vomaktivitet og appetitt. Begge er nedsatt eller opphørt ved melkefeber. Det finnes også hurtigtester for å måle kalsiumnivået i blodet. Mange kyr med melkefeber trenger flere behandlinger før de kommer seg på bena. En må forvente at en veterinær i storfepraksis har tilstrekkelig fagkunnskap om en så vanlig forekommende metabolsk tilstand som hypokalsemi hos ku. Veterinæren burde ha satt i gang kalsiumbehandling allerede da han var i fjøset om morgenen.
Rådet mener veterinæren handlet uaktsomt ved å ikke behandle kua for melkefeber. Veterinæren har samtidig heller ikke oppfylt kravet i dyrehelsepersonelloven § 23 nr 1 om å holde sine relevante faglige ferdigheter og kunnskaper ved like.
Mattilsynet ber også Rettsrådet vurdere om ignorering av smittebeskyttelse i denne saken ansees som uforsvarlig virksomhet etter dyrehelsepersonelloven.
Fra 2006 er det krav om smittesluse i alle storfe- og grisehus. Helsetjenesten anbefaler også smittebeskyttelse i småfebesetninger. Veterinæren ble ifølge fjøsmesteren tilbudt overtrekkstøy, men tok kun på plastovertrekk til sko etter påtrykk fra besetningens personell. Han unnlot også å følge innslusningsreglene da han møtte opp for annen gang kl 15.00 ifølge fjøsmesterens redegjørelse. Det er ingen forskrift som krever at smitteslusen skal brukes, men eier vil få anmerkning ved KSL-kontroll (Kvalitetssikring i Landbruket) dersom smitteslusen ikke blir brukt. Mangel på fungerende smittesluse vil gi KSL-trekk for eier. Det er vanlig praksis at veterinærene bruker smitteslusene der disse er i orden, på lik linje med annet personell som besøker fjøset. Både den besøkende og eieren er ansvarlig for at smittesluse blir brukt.
Rådet mener det var kritikkverdig av veterinæren at han – selv etter oppfordring – ikke fulgte de innslusingsrutiner som gjaldt for besetningen. Rådet mener han således ikke har fulgt påbudene i dyrehelsepersonelloven §§ 12, 13 og 23: § 12 nr 3 om plikt til å verne samfunnet mot fare og skade forårsaket av dyresykdommer, § 13 – om plikt til å utøve sin virksomhet på en faglig forsvarlig måte, § 23 nr 3 – om plikt til å sikre kvaliteten på sine tjenester og påse at virksomheten og tjenestene planlegges og utføres i samsvar med allment aksepterte faglige og etiske normer og krav fastsatt i medhold av lov eller forskrift, og § 23 nr. 5 – om at dyrehelsepersonell plikter å gjøre seg kjent med de reglene som gjelder og følge de bestemmelsene som er gitt for utøvelse av egen virksomhet.
Rådet vil for øvrig bemerke at veterinærens uforsvarlige adferd i foreliggende sak er egnet til å svekke tilliten til veterinærer som yrkesgruppe.