Rettsrådets uttalelse:
Rottweiler, tispe, f.16.01.08 skadet høyre bakben 22.12.09. Hunden ble ifølge eier operert for lig. cruciata ruptur (røket korsbånd) av veterinær X den 13.01.10. Da det oppsto postoperative komplikasjoner, ble hunden re-operert av X den 17.02.10. Ifølge eier hadde veterinær X etter operasjonen informert om at alle fremmedlegemer som var satt inn, var fjernet og at kneet var stabilisert.
Da hunden fremdeles ikke tok støtte på benet etter den andre operasjonen, kontaktet eieren R Dyreklinikk. Veterinær Y undersøkte hunden, og den ble operert av Y den 10.03.10. Røntgenbilder viste på dette tidspunkt moderate artroser. Det ble ikke påvist drillhull i tibia etter lateral stabilisering. Klinisk ble det påvist muskelatrofi, smerter ved bevegelse av kneleddet, fylning i kneet og betent operasjonssår Det ble ikke funnet intakte menisker under operasjonen, disse var delvis fjernet ved tidligere operasjon. Det var økt bevegelighet og instabilitet (skuffebevegelse) i kneet. Patella (kneskålen) var luksert medialt, og det var nedslitt brusk i patellarfuren på femur (lårbeinet) og på begge condyler. Etter operasjonen ved R Dyreklinikk har hunden vist tydelig bedring, men prognosen for full restitusjon ble angitt som avventende.
Eier har bedt Rettsrådet vurdere veterinærens behandling av hunden.
Rettsrådets vurdering:
Til tross for gjentatte skriftlige henvendelser fra Rettsrådet, har Rådet ikke mottatt noen skriftlig redegjørelse eller journal fra veterinær X. Det er derfor ikke mulig å vurdere hvorvidt det ble gjort avgjørende faglige feil ved første operasjon, eller om et dårlig resultat kan skyldes forhold som ikke kan lastes veterinæren.
Hunden burde muligens vært henvist videre da den ikke viste bedring etter første operasjon, men fordi Rettsrådet ikke har fått tilgang til Xs journaler, er det ikke mulig å uttale seg om dette. Da hunden ikke ble bedre etter den andre operasjonen, skulle den vært henvist videre til en klinikk med bedre faglig kompetanse. Dette ble ikke gjort, og eieren tok selv kontakt med R Dyreklinikk. Det er således svært kritikkverdig at X fortsatte med behandling uten å sørge for at denne var optimal. Ifølge § 23, punkt 2, i dyrehelsepersonelloven om forsvarlig virksomhet, plikter en veterinær å være bevisst egne faglige begrensninger og ifølge § 23 punkt 4, første ledd, “dersom pasientenes tilstand krever spesiell behandling som en ikke behersker selv, henvise dyreeieren til annet dyrehelsepersonell som har nødvendig kyndighet og utstyr”.
Ut fra de foreliggende opplysninger, har veterinær X således ikke opptrådt faglig forsvarlig i denne saken. Han har også unnlatt å gi Rettsrådet innsynsrett etter dyrehelsepersonelloven, § 32 (Rådets innsynsrett i journaler mv), om at dyrehelsepersonells journal med vedlegg og øvrige dokumenter om saker som behandles av Det veterinærmedisinske rettsråd, på forespørsel skal forelegges Rådet.