Den 15.09. oppsøkte eier Dyrlegen R A/S for at de skulle se på hunden som haltet på høyre bakben. Veterinær X som så på hunden, anbefalte betennelsesdempende/smertestillende legemiddel (NSAID) og ro i 14 dager på grunn av en diffus hevelse som ble observert på høyre bakben. Den 29.09. ble hunden igjen bragt til Dyrlegen R A/S, og det ble konstatert akillesseneruptur på det høyre bakbenet. I samråd med eier valgte veterinær X en konservativ behandling i stedet for operasjon. Det ble lagt en polstret bandasje med ekstensjon av benet. Den 04.10. ble ny bandasje lagt, da bandasjen fra 29.09. hadde falt av. Eier oppsøkte klinikken igjen den 11.10. pga problemer med bandasjen. Hunden hadde gitt uttrykk for smerte, og eier hadde klippet opp nedre del av bandasjen. Veterinæren fjernet resten av støttebandasjen og innledet behandling med antibiotika og NSAID. Den 18.10. var eier innom klinikken fordi noe av tredeputen på hundens skadde fot hadde løsnet. Hunden var ikke med til klinikken, men eier fikk veiledning i fysioterapi og sårstell. Hunden har også vært til undersøkelse ved S Dyreklinikk, men det foreligger ikke journal derfra.
Det er noe avvik i datoangivelser mellom eiers beskrivelse og Dyrlegen R A/S sine journaler.
Eier mener hundens problemer skyldes feilaktig lagt bandasje ved Dyrlegen R, og krever økonomisk kompensasjon for de ulemper han og hunden er påført. Dyrlegen R A/S har avvist kravet.
Rettsrådets vurdering
I denne saken har veterinæren, i samråd med eier, valgt en konservativ behandling av akillessenerupturen. Immobilisering av kne- og haseledd er nødvendig ved konservativ behandling av akillesseneruptur. Dette kan gjøres ved bandasjering. Stabiliserende bandasjer som innbefatter hele benet, kan være vanskelig å få lagt passe stramt og medfører en viss risiko. Etterbehandlingen er utfordrende og krever god muntlig og skriftlig informasjon til eier og godt samarbeid mellom eier og veterinær.
Hunden skal luftes i bånd, bandasjen må skiftes dersom den blir våt, og eier må straks melde fra dersom hunden viser ubehag/smerte fra den bandasjerte foten. Kontrolltidspunkter ellers er viktig å overholde. Det skal ikke være eiers ansvar å bestemme når en bandasje skal skiftes/kontrolleres.
Veterinæren hevder å ha informert eier om svakhetene og risikoen knyttet til den valgte behandlingsmetoden. Det at bandasjen som ble lagt den 29.09., falt av, tilsa at ny bandasje 04.10. måtte legges noe strammere. Eier klippet opp/bort nedre del av bandasjen, noe som bidro negativt til sirkulasjonsforholdene i benet fram til besøket den 11.10. Eier overholdt ikke rådet om å lufte hunden i bånd. Det er liten tvil om at bandasjen som ble lagt 04.10. var for stram, eller at polstringen ikke var god nok. Men da hunden viste tegn til smerte kort tid etter at bandasjen ble lagt, burde eieren ha kontaktet veterinæren umiddelbart.
Det er vanskelig for Rettsrådet å ta stilling til om kommunikasjonen har vært god nok underveis. Imidlertid kunne planlagte kontroller av hunden med kortere intervaller i dette tilfellet ha bedret kommunikasjonen mellom eier og veterinær. Både veterinær og eier har derfor bidratt til at behandlingen ikke ble optimal.
Rettsrådet kan ikke se at veterinæren har handlet uforsvarlig.