Rettsrådets uttalelse:
Bonde A har henvendt seg til Rettsrådet med ønske om en vurdering av veterinærens behandling av ei ku med kalvingsvansker.
Om natten den 13.12.10 registrerte A at fødselen var i gang hos ei voksen NRF ku på fjøset. Kua var inseminert med NRF oksesæd. Den hadde kalvet tre ganger tidligere uten at det var rapportert om kalvingsvansker. Ca. kl. 03.00 registrerte A at fostervannet var avgått. En halv time senere forsøkte han å dra i kalven som lå i baklengs lengdeleie, men kalven var stor og avanserte lite i fødselskanalen. Kl 04.00 valgte han å tilkalle veterinær X, som ankom fjøset 3,5 timer senere.
Bonden opplyser i sin redegjørelse at keisersnitt ble vurdert sammen med veterinæren da hun ankom fjøset, og at veterinæren hadde uttalt at det ikke var for sent å foreta dette. Det foreligger ingen kommentar rundt dette i veterinærens redegjørelse eller journal. Veterinæren anførte i sin journal at kua hadde kraftige veer, og at fødselskanalen var godt dilatert. Hun fikk en håndflate rundt kalven på alle sider. Veterinæren vurderte det som mulig å få kalven ut ved bruk av kalvejekk.
Etter ca. 20 minutters trekk med kalvejekken og bruk av glidemiddel avanserte kalvens bekken gjennom fødselskanalen, men etter dette satt kalven fast i brystpartiet. På dette tidspunkt var det ikke mulig å få en hand mellom bekkenet og kalven der den satt fast. Kua la seg plutselig ned. Veterinæren skrev i journalen at dette trolig skyldtes en påført nerveskade. Kalven var på dette tidspunkt død, og ved delvis åpning av buken, partering av kalven og bruk av jekk, forløste veterinæren kalven i løpet av ca. en time. Hansen angir i sin redegjørelse at hele fødselshjelpen tok bortimot to timer før kalven var jekket ut.
Det ble besluttet å nødslakte kua, og i rapport fra Mattilsynet ble det opplyst at 5 kg var kassert grunnet bløtvevsskader i bekken.
Rettsrådets vurdering:
Kua hadde fødselstermin som var beregnet til i begynnelsen av desember, så den 13.12. var drektigheten noe forlenget. Forlenget drektighetstid medfører oftest økt fødselsvekt, og dystokier på grunn av absolutt for stort foster kan oppstå. Kalvens vekt målt til 79 kg i ettertid bekrefter dette. Bonden forsøkte selv fødselshjelp, men skjønte raskt at han ikke kunne klare å forløse kua alene.
Veterinæren ankom fjøset 4,5 timer etter at fostervannet var gått. Ifølge veterinæren hadde kua fortsatt sterke veer, og fødselsveien var åpen, men kalven satt fast. Dette i seg selv burde indikere et alvorlig fødselsproblem, siden fosteret ikke lå i feil leie eller stilling. Veterinæren anfører at hun ikke registrerte reflekser hos kalven da hun ankom, men man kan likevel ikke utelukke at det var liv i kalven på dette tidspunktet. Når kalven kommer baklengs, er det vanskeligere å utløse reflekser som indikerer at kalven lever. Et keisersnitt ville derfor i tillegg til å redde kua og spare den for unødige fødselstraumer, hatt et potensiale til å redde kalvens liv.
Kalvejekk er et godt hjelpemiddel i mange situasjoner ved enkle dystokier hos ku når den brukes på riktig måte, men bruken kan også innebære betydelig risiko for kua fordi en kan bruke langt større trekk en det som er tilrådelig. Kalvens størrelse må ha vært åpenbar, man visste heller ikke om det forelå andre hindringer, og i tillegg var fødselsforløpet allerede protrahert. Videre angir bonden i sin beskrivelse at det måtte brukes et uvanlig stort trekk. Kalvens bakfot ble avrevet i det nederste leddet. På bakgrunn av dette mener Rådet at veterinæren burde ha avsluttet fødselshjelp ved bruk av jekk tidligere.
Ut fra en samlet vurdering mener Rettsrådet at veterinæren etter kort tid burde ha forstått at kalven var for stor til å forløses vaginalt på normal måte, og at hun derfor har handlet faglig uforsvarlig. Rettsrådet mener at det er årsakssammenheng mellom fødselshjelp med jekk og den lidelsen og skaden kua ble påført, og som medførte at den måtte nødslaktes.