SAK NR. 1511: ERSTATNINGSKRAV ETTER PÅSTÅTT FEILBEHANDLING AV HOPPE MED SENESKADE I FORBINDELSE MED OPPSTALLING PÅ SEMINSTASJON

Kategori:
119
Dyr:
97
År:
2011
Referansesaker:
SAK NR. 1511: ERSTATNINGSKRAV ETTER PÅSTÅTT FEILBEHANDLING AV HOPPE MED SENESKADE I FORBINDELSE MED OPPSTALLING PÅ SEMINSTASJON

Ifølge sykehistorien fra R dyreklinikk var hesten ved ankomst til klinikken ca. 2-3 grader halt, og avlastet benet med bare tåa i bakken. Hesten hadde et 4 cm sår på baksiden over kodeleddet på høyre bakben. Den overfladiske bøyesenen var blottlagt, og det var en sårlomme inn til den distale seneskjede, og såret strakte seg også oppover på pipa. Hesten ble operert i full narkose og seneskjeden ble spylt, såret revidert og suturert og dren ble innlagt. Dagen etter var hesten feberfri og haltfri ifølge sykejournal fra R.

Den 28.07 ble det foretatt en ultralydundersøkelse av skadeområdet. Det ble funnet nedsatt ekkogenitet, dvs. nedsatt tetthet i vevet, i den overfladiske bøyesenen. Forandringen strakte seg fra ca. 5 cm over såret og ned til der den distale seneskjeden begynte. I tillegg ble det observert en spalte i senen som kommuniserte med såret. Fra den 29. 07 ble hesten leiet tre ganger daglig, men det står ikke i journalen hvor lenge dette pågikk hver gang. I etterbehandlingsskjemaet sendt med eier fra R dyreklinikk, ble det anbefalt at hoppa skulle være oppstallet på boks og skulle leies minst to ganger daglig i 10-15 minutter.

Ifølge journalen ble hesten sendt hjem den 02.08. Allerede dagen etter ble hoppa sendt til seminstasjonen hos veterinær X, der den ble oppstallet fra 03.-10. august fordi den skulle bedekkes. Etterbehandlingen som ble anbefalt fra R dyreklinikk, ble endret noe av veterinær X. I brev til F Forsikring datert 17.02.11 redegjør X for sitt valg av etterbehandlingen av hesten. Han oppstallet hesten i boks, hesten fikk de legemidlene som var forskrevet av R dyreklinikk, men ble i stedet for å bli leiet for hånd, satt ut alene i en ende-luftegård (syke-paddock) ca. en time per dag. Den fikk høy i luftegården for å holde seg i ro. Grunnen til det endrede opplegget var, ifølge X, at hesten ble urolig på stallen da den ble stående alene inne om dagen når de andre hestene var ute. Formålet var altså at hesten skulle få den nødvendige ro, men at dette skulle være et bedre alternativ enn at hesten sto inne alene og var urolig.

Den 12.08 kom hesten imidlertid tilbake til R dyreklinikk da den i løpet av oppholdet på seminstasjonen var blitt dårligere i benet. Ved undersøkelsen på R dyreklinikk var hesten 1 grad halt i skritt, og ville avlaste det høyre bakbenet. Den hadde en stor hevelse i området der skaden var lokalisert, og det ble ved ultralydundersøkelse konstatert ruptur av den overfladiske bøyesenen. Hoppa ble behandlet fram til 17.08 da den ble sendt hjem.

Eieren har i brev datert 02.02.11 gjennom sin advokat krevd erstatning fra veterinær X for tap av hestens bruksverdi på grunn av påstått feil oppfølging av behandlingen av seneskaden mens hoppa sto på seminstasjonen.

Det veterinærmedisinske rettsråd er bedt av F forsikring der veterinær X har sin ansvarsforsikring, å vurdere om det under oppholdet hos X har funnet sted uaktsomhet når det gjelder etterbehandlingen av hestens seneskade.

Rettsrådets vurdering:
Prognosen ved en slik skade i den overfladiske bøyesenen er avventende til god. Men etter perforasjon av seneskjede vil denne bli kontaminert og en inflammasjon vil forverre skaden vesentlig uansett om en behandler korrekt. Ved rupturer i senen vil bevegelse være en risikofaktor som kan forverre skaden. Noe bevegelse er likevel anbefalt fordi en slik skade med et åpent sår og en innledende inflammasjonsprosess vil kunne føre til sammenvoksing som igjen kan medføre permanent halthet.

Spørsmålet blir derfor om det er sannsynlighetsovervekt for at rupturen i senen oppsto på grunn av den endrede etterbehandlingen, eller om sannsynligheten for ruptur ville være den samme om en hadde fulgt det opprinnelige opplegget fra R dyreklinikk for etterbehandlingen. Hester kan bli svært urolige på boksen når de settes i nytt miljø, og det å sette hoppa bort til bedekning i denne kritiske etterbehandlingsperioden medførte en viss risiko.

Rettsrådet mener at den foretatte endringen i etterbehandling virker gjennomtenkt. Etter Rettsrådets vurdering har veterinær X handlet faglig forsvarlig da han endret hestens etterbehandling.

Videre oppfølging av saken

Rettsrådets uttalelse:

Rettsrådet ble i brev fra eiers advokat opplyst om at det skulle ha lagt til grunn for sin uttalelse et feil faktum angående utforming/størrelse av luftegården der As hest ble satt ut i forbindelse med sitt opphold på avlsstasjon hos veterinær X. På bakgrunn av dette ble Rådet anmodet om å ta saken opp til fornyet vurdering.

Når det gjelder angivelse av størrelsen på luftegården, anføres det i brevet at det er veterinæren som muntlig har opplyst til eier at hesten ble satt ut i et område som var ca. 7 x 10 m (70 m2). Denne opplysningen om luftegårdstørrelse kommer således angivelig fra veterinæren selv. Da Rettsrådet behandlet saken, ga veterinæren følgende opplysninger om luftegården: Hesten ble så satt ut separat i en mindre endeluftegård (syke-paddock) alene.

Da Rettsrådet i ettertid ba om nøyaktige mål på luftegården, opplyste X at de 4 sidene var målt til 6,5m, 5,5m, 5,5m og 5,5m (ca. 36 m2).

Rettsrådet har vurdert saken igjen i møte 23.02.12.

Fra R dyreklinikk er det antydet i brev av 04. 03. 11 at en eventuell sykepaddock burde være 4 x 4 meter. Hensikten med en sykepaddock er at den skal være så liten at når hesten beveger seg, skal den ikke kunne oppnå stor fart. Derfor er 4 x 4 meter en fornuftig størrelse. Det er stor uenighet mellom partene mht størrelsen på den angitte luftegården, hhv 70 m2 (7x10m) og 36 m2 (6,5×5,5) i forhold til de 16 m2 (4×4) som R dyreklinikk har anbefalt som et uteområde for hester med en slik skade. Rettsrådet legger til grunn de nøyaktige målene som X har oppgitt. Den diagonale lengden i luftegården vil da være 8,5 meter, mens en 4 x 4 paddock vil ha en diagonal lengde på 5,7 meter. Størrelsesforskjellen på uteområdet angitt ved disse målene, er etter Rettsrådets vurdering ikke vesentlig.

Rettsrådet kan ikke se at det har framkommet nye opplysninger i saken som gir grunnlag for å endre uttalelsen.