Hunden var på klinikken den 14.02.11 for kloklipp. Veterinær X og eieren ble enige om at det også var behov for tannrens. Ny konsultasjon ble avtalt den 17.02.11. I tillegg til klinisk undersøkelse, ble det tatt full blodprøvestatus og urinanalyse. I forbindelse med tannrens og tannrøntgen den 17.02.11 ble det avdekket behov for tanntrekking som ble avtalt gjennomført dagen etter. Hunden ble den 18.02.11 intubert og lagt i narkose, og det ble fjernet 17 tenner. Ifølge veterinærens redegjørelse av 09.05.11, oppsto det under ekstubering flere komplikasjoner med sannsynlig larynxkollaps/-spasme, samt respirasjonsstans. Trakeostomitube ble satt inn uten problemer.
Veterinær X hadde vakt de påfølgende dager og valgte å overvåke hunden i stedet for å sende den hjem. Han tok også med seg hunden hjem til eget hus.
Hundens tilstand stabiliserte seg. Den ble sedert den 20.02.11 for fjerning av trakeostomituben. Dette skjedde uten problemer. Veterinæren tok også denne gangen hunden med hjem for overvåkning fordi det hadde utviklet seg noe emfysem omkring hals og nakke. Påfølgende dag tiltok emfysemet. Den 21.02.11 ble hunden lagt i oksygenbur på klinikken, emfysemet tiltok ytterligere. Da hunden skulle luftes mandag morgen, døde den plutselig.
Obduksjonsrapporten fra Veterinærinstituttet datert 23.02.11 angir at det forelå et suturert operasjonssår (lengde 4 cm) ventralt på halsen like bak larynxregionen. Den viste også at det forelå en utviklingsanomali av luftrøret (mulig tracealkollaps) og venstresidig hjertehypertrofi og høyresidig hjertedilatasjon, noe som bidro til den hjertestans og sirkulasjonssvikt som hunden døde av. Det ble også funnet pneumothorax og atelektatiske lunger.
Eier mener hunden burde vært behandlet ved klinikk som hadde døgnåpent, og at den da kunne vært reddet.
Rettsrådets vurdering
Emfysemdannelsen ble forårsaket av luft som siver ut fra spalten i luftrøret der tuben hadde vært plassert. Operasjonssåret var ifølge obduksjonsrapporten suturert. Selv om en tracheostomiåpning til vanlig lukker seg raskt etter fjerning av stomitube, er det ikke faglig korrekt å suturere huden over. Videre er det kritikkverdig ikke å følge opp emfysemutviklingen diagnostisk og terapeutisk. Hundens kritiske utvikling og behandlingsalternativer burde vært diskutert med eier da emfysemet utviklet seg.
På bakgrunn av obduksjonsfunnene er det usikkert om veterinæren kunne ha reddet hunden i dette tilfellet, siden det forelå unormale tilstander både i luftrør og i hjertet.
Det er ikke sannsynlighetsovervekt for at en annen klinikk med døgnbemanning kunne ytt en overvåking og behandling som kunne reddet hunden.
Rettsrådets konklusjon
Selv om veterinærens behandling er kritikkverdig på enkelte punkter, kan den ikke sies å være i strid med dyrehelsepersonelloven § 23 om forsvarlig virksomhet.