Referanseliste
Cooley, D. M., Beranek, B. C., Schlittler,D. L. et al .2002. Endogenous gonadal
hormone exposure and bone sarcoma risk. Canc Epidem Biomark Prev 11:
1,434-1,440.
Hart BL. 2001. Effect of gonadectomy on subsequent development of age-related cognitive impairment in dogs. Journal of the American Veterinary Medical Association, Jul 1; 219 (1): 51-6.
Pollari FL, Bonnett BN, Bamsey SC, Meek AH, Allen DG. 1996. Postoperative complications of elective surgeries in dogs and cats determined by examining electronic and medical records. Journal of the American Veterinary Medical Association 208, 1882-1886.
von Heimendal A. 2011. The neutering of dogs and bitches in the UK and Europe. Veterinary Practice Nov; 43 (9): 24-25
Saken gjelder en veterinær, som før levering til nye eiere kastrerte tre valper av rasen Dandie Dinmont Terrier da de var 8 uker gamle. Veterinæren var selv oppdretter av hundene. Ifølge veterinærens udaterte uttalelse, mottatt hos Mattilsynet 26.10.11, var de tre hundene vennlige, menneskekjære og uten engstelige adferdstrekk. Den ene hannen var bestilt for å trenes til terapihund for demente, men det var forut for kastrering ikke avgjort hvem av de tre hannvalpene som var utpekt for dette formål. De to øvrige valpene var ment for salg som familiehunder i lokalområdet der veterinæren bor og praktiserer. Veterinæren anfører at det i dette området er ønskelig å holde hundene fritt, og at en ofte har mange tisper og hannhunder i samme område og/eller i samme hus.
Veterinæren opplyser i sin uttalelse at hun de siste årene ”har hatt en praksis med å kastrere hannhunder allerede før de når kjønnsmoden alder, så fremt det er til fordel for dyret det gjelder”. Unntak gjelder for hannhunder med anlegg for en engstelig adferd, da disse ifølge veterinærens oppfatning kan ha godt av det hormonelle motet de bygger opp i kjønnsmodningsalderen. Veterinæren opplyser videre å ha studert ”en del mengder faglig dokumentasjon på området”, og hevder det er en ”fordel for både hunder og katter å bli kastrert kanskje så tidlig som 6-7 ukers alder, når de først skal kastreres”.
Regionkontoret ber Rettsrådet vurdere om forholdet er i strid med bestemmelsene i dyrehelsepersonelloven §§ 12 og 13 og dyrevelferdsloven § 9.
Rettsrådets vurdering
I henhold til § 12 i dyrehelsepersonelloven plikter dyrehelsepersonell å arbeide for velferd og sunnhet hos dyr og medvirke til et etisk forsvarlig dyrehold.
I henhold til § 13 kan dyrehelsepersonell utøve slik virksomhet som utdanningen kvalifiserer til innen de rammene denne og andre relevante lover setter. Videre plikter dyrehelsepersonell å utøve sin virksomhet på en faglig forsvarlig måte.
Disse generelle bestemmelsene åpner for at veterinæren kan foreta en faglig vurdering av behandlingsalternativer både for enkeltindivider og populasjoner av dyr. Behandlingen må imidlertid ikke stride mot andre relevante lover som begrenser bruk av nærmere bestemte behandlinger. Når det gjelder medisinsk og kirurgisk behandling, setter dyrevelferdsloven § 9 slike begrensninger.
Dyrevelferdsloven § 9 lyder slik:
Medisinsk og kirurgisk behandling skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte og ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet.
Det skal ikke gjøres operative inngrep eller fjernes kroppsdeler på dyret uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse. Det er likevel tillatt å foreta forsvarlig merking av dyr i dyrehold. Avhorning og kastrering er tillatt når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner.
Ved smertefulle inngrep skal det nyttes nødvendig bedøvelse og smertelindring.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om medisinsk og kirurgisk behandling, herunder fastsette vilkår for eller forby visse former for slik behandling og gjøre unntak fra andre ledd.
Både dyrehelsepersonell og dyreholder er ansvarssubjekt etter ovennevnte bestemmelse. Innklagede er både dyreeier og veterinær, men Rettsrådet vil kun vurdere innklagedes rolle som veterinær i denne saken. Forsvarlighetskravet, som er nedfelt som en selvstendig plikt i dyrehelsepersonelloven §§ 23 og 13, vil for øvrig gjelde for angjeldende veterinær i denne sammenheng.
Bestemmelsen i dyrevelferdsloven § 9 første ledd nedfeller et overordnet prinsipp for all medisinsk og kirurgisk behandling, idet den fastsetter at all medisinsk og kirurgisk behandling skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte og ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet. Kastrering av hunder vil utvilsomt falle inn under hovedregelen i første ledd.
I vurderingen av hva som er en ”dyrevelferdsmessig forsvarlig måte”, skal fokuset være både på hvilke belastninger dyret vil påføres i selve behandlingsøyeblikket, og hvilke belastninger dyret risikerer å påføres på lengre sikt i etterkant av inngrepet/behandlingen.
Bestemmelsen i andre ledd første punktum inneholder krav som kommer i tillegg til første ledd. Mens første ledd omhandler selve utførelsen og resultatet av inngrepet, stiller andre ledd første punktum krav til motivet for inngrepet.
I § 9 andre ledd tredje punktum gjøres det unntak fra kravet om helsemessig grunn for inngrepet. Bestemmelsen er formulert som et unntak fra forbudet og angir særskilt at kastrering er tillatt når dette er 1) nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller 2) er nødvendig av andre særlige grunner.
Ad 1) ”Nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd”
Om dette vilkåret er oppfylt, beror i prinsippet på en faglig vurdering av hva som er det beste for dyret, eventuelt dyrevelferden samlet sett for en populasjon.
Rettsrådet oppfatter veterinærens uttalelse slik at hun anser det som en fordel for dyret å bli kastrert før det når kjønnsmoden alder, med mindre det foreligger anlegg for engstelig adferd hos hunden.
Rettsrådet vil innledningsvis bemerke at det i utgangspunktet kan stilles spørsmål om det er etisk og dyrevelferdsmessig forsvarlig å utføre kirurgiske inngrep på friske dyr for rent adferdsmessige formål uten i de tilfellene der en etablert adferd er til hinder for at hunden kan holdes til det formål den er innkjøpt, for eksempel til spesielle bruksformål eller som familiehund.
Rettsrådet vil i denne sammenheng påpeke at det alltid vil være en dokumentert risiko knyttet til et operativt inngrep som kastrering. All kirurgi medfører en viss risiko for komplikasjoner som omfatter unormale reaksjoner i forhold til anestesi, blødningsfare og infeksjonsrisiko. Risikoen for dødsfall etter kastrering er imidlertid angitt som lav (Pollari et al 1996). Kirurgiske inngrep vil også innebære smerte umiddelbart etter inngrepet og i noen tid etter, selv ved adekvat smertebehandling. Når det gjelder selve anestesien som ble utført i forbindelse med kastreringen i denne konkrete saken, vil Rettsrådet bemerke at den ut fra de foreliggende opplysninger tilfredsstiller kravet til forsvarlig virksomhet i dyrehelsepersonelloven §§ 13 og 23 og dyrevelferdsloven § 9 tredje ledd.
Når det gjelder hannhund, foreligger det i dag medisinske behandlingsalternativer til kirurgisk kastrering. Ifølge dyrehelsepersonelloven § 22, skal dyrehelsepersonell uoppfordret gi dyreeier opplysninger om aktuelle behandlingsalternativer, samt mulig risiko og bivirkninger som behandlingen medfører.
I veterinær litteratur er det anført både helsemessige fordeler og ulemper ved kastrering av både hanhund og tispe (von Heimendal 2011). Når det gjelder unge hunder av begge kjønn kastrert før ett års alder, er det påvist en signifikant økt risiko for utvikling av osteosarkom (benkreft) (Cooley et al 2002). Hos f.eks. rasen rottweiler, er det påvist over tre ganger så høy sannsynlighet for å utvikle osteosarkom hos unge kastrerte i forhold til ukastrerte individer.
Det er også annen helsemessig risiko ved tidlig kastrering slik som økt insidens for inkontinens hos tisper. Kastrasjon vil dessuten påvirke dyrets adferd, ofte i uttalt grad. Dette er særlig relevant ved kastrering av unge dyr fordi både den fysiske og psykiske utviklingen påvirkes av kjønnshormoner (Hart 2001). En tidlig modifisering av atferd kan negativt påvirke hundens senere tilpasning til det miljøet den skal leve i, og påvirke hundens velferd.
Ad 2) Nødvendig av andre særlige grunner
Vilkåret ”nødvendig” ut fra ”særlig grunner” innebærer at det stilles kvalifiserende krav til den særlige begrunnelsen for å utføre inngrepet. Det må med andre ord foreligge et reelt og tilstrekkelig behov i det enkelte tilfellet, og dette må veie opp for dyrevelferdsmessige motargumenter for at inngrepet skal kunne anses som lovmessig berettiget. Så vidt Rettsrådet er kjent med, kasteres ikke tjenestehunder rutinemessig, med unntak av førerhunder for blinde og assistenthunder for bevegelseshemmede, fordi det her er nødvendig at fører selv skal kunne ha kontroll over hunden. Dersom hunden skal brukes i samvær med demente, forutsettes det at hunden skal være under kontroll av kvalifisert fører. Nødvendigheten av kastrering må da vurderes helt særskilt.
Rettsrådet mener videre at hensynet til formeringsrisiko i seg selv ikke uten videre vil være kvalifiserende når det gjelder krav til særlig grunn for kastrering av hund. I Norge er det i hundeloven (lov av 04.07.2003 nr 74) satt begrensninger for hunders bevegelsesfrihet i utemiljøet, også utenom båndtvangstiden, som angir at hunder kan være løse bare når de blir fulgt og kontrollert på en aktsom måte.
I henhold til lovens unntak for kastrering både når det gjelder nødvendig kastrering av hensynet til dyrevelferd, og nødvendig kastrering av hensyn til andre særlige grunner, pålegger bestemmelsen etter Rettsrådets vurdering en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle. Samtidig skal nødvendigheten vurderes i forhold til mulige alternativer.
I dette konkrete tilfellet er det ikke mulig å vite hvordan disse hundene vil fungere i sitt blivende miljø før de er levert. Det er heller ikke mulig å få fremtidig eiers medvirkning til beslutningen om nødvendigheten av å foreta kastering.
Konklusjon
Ut fra de opplysninger veterinæren har gitt i forhold til kastreringen av de tre 8-uker gamle valpene finner Rådet at veterinæren har brutt dyrevelferdsloven § 9 andre ledd. Vi kan ikke se at det forut for kastrering av valpene forelå indikasjoner på at kastrering var nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd, eller at det forelå andre særlige grunner som tilsa at kastrering på dette tidlige tidspunktet var nødvendig. Et slikt brudd innebærer etter Rådets oppfatning at veterinæren ikke har overholdt plikten i dyrehelsepersonelloven § 12 punkt 2 til å medvirke til et etisk forsvarlig dyrehold. Det foreligger imidlertid ikke opplysninger som tilsier at selve inngrepet ble utført på en uforsvarlig måte (jf dyrehelsepersonelloven § 13 annet ledd og § 23 nr 3).
En praksis med rutinemessig å kastrere hunder før kjønnsmoden alder uten en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, vil etter Rettsrådets vurdering være i strid med dyrevelferdsloven § 9.
Ut fra de opplysninger som foreligger om veterinærens praksis for kastrering av hunder generelt, har ikke Rettsrådet tilstrekkelige opplysninger til å uttale om denne praksis i sin helhet er i strid med dyrevelferdsloven § 9.