Sak nr. 1616 Hund – magedilatasjon / magedreining

Kategori
Dyr
Hund
År
2015
Referansesaker

Hund – magedilatasjon / magedreining

Det er sendt inn en klage til Mattilsynet fra eieren av hunden «E», eier A. Klagen gjelder behandling av hund utført av veterinær X ved klinikk R. Klagen ble i brev av 16.03.15 videresendt til Det veterinærmedisinske rettsråd fra Mattilsynet, Region S, som ber om en vurdering av om hunden er behandlet i henhold til kravet til forsvarlig virksomhet i dyrehelsepersonelloven § 23. Ytterligere redegjørelse fra veterinær X i brev av 26.03.15 er ettersendt fra Mattilsynet til rettsrådet i brev fra datert 09.04.15.

  

Bakgrunn

«E», en Berner sennen hund på 8 år, ble av eier brakt inn til klinikk R 01.10.13 da den hadde symptomer på magedreining (forøket bukomfang og oppkast) etter å ha slukt et tyggeben av oksehud tidligere på kvelden. Eieren merket at hunden ble dårlig ca kl. 21.00 om kvelden den 01.10.2013. Det ble avtalt med vakthavende veterinær Y å komme kl 22.00. Veterinær X skriver i journal av 01.10.13 at X ble tilkalt på vakttelefon kl. 22.00, og veterinær X ankom ca. 30 minutter senere.

 

Hunden var sirkulatorisk påkjent ved ankomst dyreklinikken.  Den ble satt på væskebehandling, og det ble gitt væske under hele operasjonen. Det ble tatt røntgenbilder av buken hvor det framgikk at magesekken var utspilt av gass. Forsøk på å evakuere gass fra magesekken via nedlagt oesofagustube (magesonde) mislyktes selv etter at trykket av gass ble redusert ved innstikk av kanyle. Operasjonen ble startet, og snittet ble lagt litt til side for linea alba i fremre del av ventrale bukvegg. Dette medførte noe ekstra blødning fra muskulaturen. Det ble gjort flere forsøk på å snu magesekken og å føre ned magesonde uten hell. Underveis ble det en del blødning i buken. Etter å ha konsultert veterinær i T ble det bestemt å åpne magesekken. Magesekken ble tømt for gass, væske og et tyggeben. Det ble observert et 10 cm stort hyperemisk og påkjent område av ventrikkelveggen. Blødningen til bukhulen minket etter at magesekken var snudd tilbake i normalt leie. Magesekken ble festet til bukveggen, men metode for gastropexi er ikke beskrevet i journalen. Bukhulen ble skylt med saltvann og deretter lukket. Hunden fikk tilført til sammen 5 liter fysiologisk saltvann i.v.

 

Ifølge eier A startet operasjonen ca. kl. 23.10, mens veterinær X angir i sin etterfølgende redegjørelse i brev av 26.03.15 at operasjonen startet kl. 24.00 og var avsluttet kl. 04.00. Ifølge eier A ble magesekken åpnet ca. kl. 01.30, men veterinær X angir ikke tidspunkt for åpning av magesekken. Eier A, som er sykepleier, assisterte sammen med sin venninne og kollega, de to veterinærene X og Y under hele operasjonen.

 

Etter oppvåkning og smertebehandling ble hunden sendt hjem. Eier ble informert om avventende prognose på grunnlag av ventrikkelens tilstand.

 

Ved kontrollen samme dag (den 02.10.13) ble det observert siving av blodvæske fra såret, men hundens tilstand ble betraktet som relativt god. Hunden ble igjen dårlig om kvelden; var oppblåst i magen og hadde symptomer på sjokkutvikling. Hunden ble henvist til klinikk U hvor behandling med fysiologisk saltvann og Voluven© (kolloidosmotisk oppløsning) i.v. ble igangsatt.  Forsøk på å legge ned magesonde lyktes ikke, men gass ble evakuert via kanyle, og hunden ble lagt i «lett» propofolanestesi. Etter hvert fikk hunden respirasjonsproblemer og hjertestans. Det lyktes ikke å gjenopplive hunden.

 

Det ble gjort en post mortem undersøkelse av hunden på klinikken. Det ble påvist stuvningslever, påkjent/nekrotisk ventrikkelvegg i fundusregionen og et feste av duodenum til høyre bukvegg.

  

Rettsrådets vurdering

Rettsrådet vil innledningsvis bemerke at magedilatasjon er en tilstand som krever umiddelbar behandling hos veterinær.  Mortaliteten ved magedilatasjon med dreining er angitt til mellom 20-45 %. Magedilatasjon med dreining av ventrikkelen medfører blant annet kompresjon av vener i regionen med dårlig venøs tilbakestrømning som setter hjertemuskulaturen i en ischemitilstand, og øvrige indre organer påføres sirkulasjonssvikt. Dersom operasjonen utføres på et tidlig tidspunkt før en utpreget ischemitilstand oppstår, kan prognosen være god med så lav mortalitet som 10 %. Det er økt risiko for arytmi i hjertet dersom det foreligger nekrose i ventrikkelveggen.  Myocardskade med påfølgende hjertestans var en sannsynlig årsak til at hunden døde.

 

Rettsrådet mener at tiden fra hunden ankom klinikken og til magesekken ble åpnet og reponert var uforsvarlig lang. Lang operasjonstid er en betydelig risikofaktor i denne sammenhengen, særlig er tidsbruken kritisk før magesekken blir tømt for gass/væske og snudd tilbake i normal posisjon. Denne tiden bør være så kort som mulig. I denne sammenhengen er det ikke antall hender som er avgjørende, men hva som gjøres, og hvor fort tiltakene settes inn.

 

Selv om en ikke har sug tilgjengelig, kan en oppsøke steder i bukhuleorganene som en av erfaring vet at det blør fra ved en magedreining: kar i ventrikkelveggen og miltkar. Det ble i journalen ikke beskrevet noe om miltens tilstand. Det er avgjørende å observere miltens tilstand ved en magedreining. Blødninger og tromboseringer i miltkarene vil være førende for videre behandling (ligering av kar, evt. fjerning av milt). Da snittet ble lagt til side for linea alba (midtlinjen) oppsto det blødning, men denne kom ifølge journalbeskrivelsen under kontroll. Rettsrådet vil bemerke at bruk av sug under slike operasjoner gjør arbeidet lettere da en får raskere god oversikt, men det er ingen forutsetning for å kunne utføre bukoperasjoner.

 

 Rettsrådets konklusjon

Veterinær X brukte for lang tid før X fattet beslutning om å åpne ventrikkelen for å evakuere innholdet og dreie ventrikkelen tilbake i normal posisjon. Veterinær X har med dette ikke handlet forsvarlig i henhold til dyrehelsepersonelloven § 23 om forsvarlig virksomhet.