Mattilsynet, avd R har mottatt en klage på veterinærbehandling av en hund. Klagen gjelder behandling av hund med hofteleddsluksasjon utført av veterinærene X og Y ved klinikk S. Mattilsynet ber rettsrådet om en vurdering av om den behandling som ble gitt, er forsvarlig etter dyrehelsepersonelloven § 23 om forsvarlig virksomhet.
Bakgrunn
Hunden «E», en 3 år gammel, malinois, hannhund, (tjenestehund tilhørende T politidistrikt v / A og eier B ble skadet 09.04.15 da den fikk en voksen person over seg i forbindelse med trening. Den ble brakt inn til klinikk S og ble der undersøkt av veterinær X som konstaterte luksasjon i venstre hofte. Luksasjonen ble beskrevet i cranioventral retning. Femur (lårbenet) var vanskelig å få reponert i acetabulum (hofteskålen), men dette lyktes etter flere forsøk. Benet ble bundet opp i Ehmers slynge. Veterinær X konsulterte en kollega angående tilfellet og journalførte kollegaens skepsis til Ehmers slynge. Det ble avtalt at hunden skulle komme til kontroll neste dag, den 10.04.15.
Hunden kom til kontroll hos veterinær Y som avtalt dagen etter. Eier opplyste at hunden hadde vist mye tegn til ubehag om natten. Røntgenundersøkelse viste at lårhodet lå på riktig plass. Hunden ble sedert og smertebehandlet for deretter å bli oppstallet i et bur på klinikken. Røntgenundersøkelse og bandasjeskift ble utført etter klokken 12.00. Etter to timer (ved utleveringen) ble det observert at poten hadde hovnet opp. Slyngen ble derfor tatt av og ny, løsere bandasje ble lagt slik at den dekket hele poten. Bandasjen ble denne gangen lagt med mindre flektert hase. Ny kontroll ble avtalt til dagen etter, den 11.04.15 og over helgen, mandag den 13.04.15.
Kontrollen den 11.04.15 ble utført av veterinær Z. Hoften lå normalt på plass, men det var nå sirkulasjonsforstyrrelser distalt for haseleddet og hunden var febril. Poten var kald og hadde nedsatt sensibilitet. Bandasjen ble fjernet, og behandling mot sirkulasjonsforstyrrelsene ble startet. Hundefører og eier B ble instruert om videre behandling (massering og grønnsåpebad) hjemme over helgen fram til kontroll på mandag den 13.04.15. Ved undersøkelsen på mandag observerte veterinær X nekrotisering (demarkasjonslinje med avstøtning medialt og ventralt ifølge journalen). Det ble foretatt sårbehandling på poten, og eieren ble informert om videre stell av hunden. Hunden ble oppstallet og behandlet neste dag (den 14.04.15) på klinikken. Ved neste dags kontroll (15.04.15) hos veterinær X ble det på grunnlag av skadens omfang og hurtige utvikling, besluttet avlivning av dyrevelferdsmessige årsaker. Beslutningen ble gjort i samråd med T politidistrikt v/ A og eier og hundefører B.
Rettsrådet etterlyste ytterligere opplysninger omkring Ehmers slynge – hvordan og med hvilke materialer slyngen ble lagt på. Veterinær X har i e-post til rådet 14.09.15 utdypet at valg av metode var begrunnet i at dette var en svært aktiv pasient. Benet ble polstret, deretter «flektert i en stilling for best mulig stabilisering av hofteleddet bæres kneleddet lateralt og haseleddet nærmest «sidelengs» med poten mot midtlinjen».
Rettsrådets vurdering
Behandling av hofteleddsluksasjon med oppbinding i Ehmers slynge innebærer en risiko for sirkulatoriske komplikasjoner. Dersom benet flekteres mye, og det i tillegg er anlagt en polstret bandasje som går opp og forbi haseleddet, økes denne risikoen. Dersom ubehag eller sirkulasjonsforstyrrelser oppstår, må bandasjen fjernes og behandlingsmetoden revurderes. Dersom hoften da skulle reluksere, må kirurgisk behandling iverksettes.
Ved hofteleddsluksasjon på stor og aktiv hund, bør kirurgi vurderes allerede skadedagen. Veterinæren skriver at ved reluksering er det kirurgi som er neste behandling, og rettsrådet legger til grunn at X var klar over at alternativer måtte vurderes dersom det oppsto residiv. Da behandlingen med Ehmers slynge likevel ble valgt, skulle de problemene som oppsto allerede neste dag, vært håndtert med større aktsomhet. Bandasjen burde allerede da vært fjernet.
Rettsrådet finner det kritikkverdig at problemene som oppsto neste dag ikke ble håndtert med større aktsomhet, og anser forholdet som et brudd på dyrehelsepersonelloven § 23 om forsvarlig virksomhet. For rettsrådet synes det som om veterinærene ikke hatt en god nok plan og kommunikasjon seg imellom om hva som skulle gjøres dersom det oppsto komplikasjoner. Rådet finner det overveiende sannsynlig at det er årsakssammenheng mellom behandlingen og det faktum at hunden måtte avlives.
Rettsrådets konklusjon
Veterinærene X og Y har ikke handlet forsvarlig etter dyrehelsepersonelloven § 23 om forsvarlig virksomhet da de behandlet hunden.