Rettsrådet mottok en epost den 29.09.15 fra eier A, som etter oppfordring fra B forsikringsselskap innklaget klinikk R i forbindelse med veterinærbehandling av hans hund.
Bakgrunn
«E», gordon setter hannhund, f 22.08.13, ble bitt av huggorm på tur i skogen den 10.08.15. Den ble akutt halt på venstre bakben, og det oppsto kraftig hevelse distalt på benet og påkjent almenntilstand (slapphet, smerte). Hunden ankom klinikk R en time etter at den angivelig var blitt bitt. Den var da smertepåkjent, hadde en kraftig hevelse i distale del av venstre bakben, og huden var misfarget (lilla) ved bittstedet. Klinisk undersøkelse og behandling ble utført av veterinær X. Intravenøs væskebehandling (Ringeracetat 20 ml/kg/t) og smertebehandling (1,5 ml Vetergesic©-buprenorfin i.m.) ble gitt. Det ble gitt antibiotika – Synulox© s.c. Antiveninbehandling (Viper venom antiserum) 10 ml (en ampulle) utblandet i 40 ml NaCl 0,9 % løsning (2 ml/kg/t) ble administrert. Det ble også tatt blodprøver, og hunden ble observert på klinikken utover kvelden. Vaktskifte skjedde kl. 21.30 og veterinær Y overtok behandling og overvåkning. Veterinær X uttrykte bekymring over å sende hjem hunden uten tilstrekkelig væskebehandling og en bedring av almenntilstanden. Det ble diskutert å henvise til klinikker i S, da klinikk R ikke har døgnkontinuerlig overvåkning. I journalen av 10.08 står det at hunden bør monitoreres videre ved døgnbemannet hospital, men at eier ikke ønsket å kjøre inn til S.
Veterinær Y vurderte at «E» hadde en bedring av allmenntilstanden ved ett-tiden om natten og mente den kunne reise hjem for å fortsette væskebehandlingen der. Eier A var skeptisk til dette. A ytret ønske om hjelp til å behandle/overvåke «E» hos veterinæren. Ifølge eiers redegjørelse i e-post av 24.09.15 ble det opplyst fra veterinær Y at dette var et kostbart alternativ sammenliknet med hjemmebehandling og kontroll ved klinikk R neste morgen.
Eier A tok kontakt med veterinær Y i løpet av natten fordi han hadde observert at hele benet til hunden hadde hovnet opp, og kontrollen ble derfor framskyndet til kl. 06.00 den 11.08.15. Hunden hadde ved denne kontrollen høy respirasjons- og hjertefrekvens og var smertepåvirket. Blodprøven viste et infeksjonsbilde (høyt antall hvite blodceller og neutrofili) og lavt antall blodplater. Det ble registrert blod i urinen, men dette antok veterinær Y stammet fra kateteriseringen som ble foretatt dagen før (ikke journalført). På grunn av hevelsen i låret ga veterinær Y antiinflammatorisk middel i form av prednisolonacetat (5 ml i.m). Det ble påbegynt behandling med det antibakterielle legemiddelet enrofloxacin i tillegg til amoxicillin-klavulansyre som hunden allerede hadde fått. Ved hjemsendelsen på ettermiddagen ble det sendt med resept på meloksikam (NSAID, Metacam© tabletter 2,5 mg) og antibiotika (klindamycin, Antirobe© kapsler) og i tillegg fikk eier utlevert buprenporfin Vetergesic©. Eier A beskriver at hunden hadde diaré, noe som ikke er nevnt i veterinæren Ys journal.
Eier A var innom klinikken den 12.08.15 for å få hjelp til p.o. medisinering. Låret ble laserbehandlet.
Ved kontroll dagen etter, den 13.08.15 hadde hunden fortsatt høy feber (40,5 °C), høy puls (180 slag/min) og oppkast. Den ble behandlet med kvalmestillende legemiddel maropitant – (Cerenia©) 2,9 ml, dosen Antirobe© ble doblet, og i tillegg fikk den ytterligere ett antibiotikum (metronidazole /Flagyl©) i.v). Det var fortsatt kraftig hevelse i benet, særlig proksimalt.
Veterinær Y fikk telefon fra eier A natt til 14.08.15 fordi «E» fortsatt kastet opp mye gul væske og hadde diaré. De ønsket henvisning til klinikk T. Dette ble ordnet, og veterinær Z tok imot «E» den 15.08.15 kl. 00.30. Ved undersøkelsen, som omfattet røntgen av buk og bryst, samt blodprøve og urinprøve, ble det funnet uttalt letargi, anoreksi, oppkast/diare, dehydrering, bukømhet, fri væske i buken, dilaterte tynntarmer og tachycardi. Blodprøven viste non regenerativ anemi, nøytrofili med venstreforskyvning, noe høye leverenzymverdier, erytrocytter/neutrofile celler i urin. Hevelsen i venstre bakben og i scrotum var fortsatt til stede, og huden i buk/lyske var misfarget. Hunden fikk væskebehandling samt ampicillin, omeprazol (protonpumpehemmer) og metadon grunnet mistanke om gastroenteritt, mulig magesår og peritonitt. Det ble anbefalt eksplorativ laparotomi, noe som ble utført den 15.08.15. Funn ved operasjonen var generalisert peritonitt og blødning til bukhulen. Eier A ble informert om funn og den dårlige prognosen. Eier A ble også informert om at avliving ville bli anbefalt dersom tilstanden skulle forverres.
Hunden ble etter hvert bedre og dro hjem på permisjon den 23.08.15. Den kom tilbake for kontroll den 25.08.15. Eier A opplyste at hunden hadde fungert bra hjemme uten oppkast og hadde fastere avføring. Den hadde fått diettfôr og var behandlet med antibiotika, og beskyttende legemidler for mage/tarm.
Rettsrådets vurdering
Huggormgift består av en blanding av ulike toksiner som bl.a. ødelegger erytrocytter, karendotel og virker nedbrytende på bindevev og muskulatur. Dette kan føre i verste fall føre til kraftig lokal vevsreaksjon, embolier, hypotensjon, nyresvikt og død. Giftmengden som sprøytes inn i hunden, varierer mye. Noen bitt er såkalt tørre, andre ganger tømmer huggormen hele giftbeholdningen. Gift fra bittsår i ekstremiteter spres raskere enn fra bittsår i hoderegionen. Symptomer på intoksikasjon er beskrevet å inntre fra minutter til mange timer etter bitt. Oppfølging og behandlingsintensitet må tilpasses individuelt. I de tilfeller det er behov, men ikke er muligheter for kontinuerlig intensiv oppfølging og behandling anbefales henvisning til døgnåpen klinikk.
Rettsrådet vil bemerke at det i veterinærmedisinsk faglitteratur frarådes behandling med NSAID ved huggormbitt, da faren for nefrotoksisk påvirkning er stor. Behandling som kombinerer prednisolon og NSAID er risikabelt, fordi faren for utvikling av slimhinnesår i ventrikkel/tarm er forøket. «E» hadde symptomer på gastritt/enteritt tidlig i forløpet (allerede den 11.08). Da hunden utviklet alvorlige gastrointestinale symptomer, burde dette fått veterinærene X og Y ved klinikk R til å seponere meloksikam umiddelbart. Hunden var trolig adekvat smertebehandlet med buprenporfin. Ny dose antivenin burde vært gitt om morgenen den 11.08.15. da hundens tilstand ikke var bedret. For øvrig er rettsrådet kritisk til valg og omfang av antibakterielle legemidler brukt i behandlingen.
Det er kritikkverdig av veterinærene X og Y at hunden ikke ble henvist videre på et tidligere tidspunkt. Dette burde vært gjort senest ved undersøkelsen den 13.08. Valget og kombinasjonen av legemidler brukt i behandlingen var ikke faglig adekvat.
Rettsrådets konklusjon
Rettsrådet mener at behandlingen denne hunden fikk ikke var faglig forsvarlig ut fra en samlet vurdering av både henvisningstidspunkt og legemiddelvalg. Behandlingen utført av veterinærene Y og X ved klinikk R var dermed ikke i samsvar med kravene i dyrehelsepersonelloven § 23 om forsvarlig virksomhet.