Rettsrådet har i brev av 05.10.15 (med kopi til Mattilsynet) mottatt en klage fra eier A og B. Klagen gjelder dødsfall hos fransk bulldog tispe, «E» f. 30.10.11, under utførelse av keisersnitt v/veterinærene X og Y, klinikk R.
Bakgrunn
Fransk bulldog «E», tilhørende A og B, ble paret 15.07.15 etter at helsetilstanden var sjekket ved klinikk R. Drektigheten forløp problemfritt, og det ble konstatert seks valper ved røntgenundersøkelse. Tegn på fødsel startet om kvelden den 12. 09.15. Fostervann kom dagen etter, og tispa hadde svake rier ut over ettermiddag/kveld. Det ble derfor avtalt undersøkelse på klinikk R samme kveld, kl. 20.30.
Det ble registrert en valp i fødselskanalen mot bekkenkanten liggende i normalt leie. Ultralyd viste normal hjerteaktivitet hos fostrene. Det ble vurdert at det var god plass i bekkenet for en normal vaginal fødsel. Oxytocin 0,5 ml (10 IE) ble ifølge journal gitt kl. 21.15. Dette ga ifølge journal gode pressrier, uten at fosteret avanserte inn i bekkenet. Veterinærene besluttet å utføre keisersnitt. Eier hevder i sin etterfølgende redegjørelse: «Avgjørelsen om keisersnitt ble da tatt meget raskt etterpå, uten at det ble diskutert med oss, ei heller ble det informert om eventuelle komplikasjoner eller risikoer i forbindelse med et slikt inngrep».
Hundens vekt er ikke opplyst i journal, men ifølge eiers opplysning var hundens vekt ca. 11-12 kg inklusive valpene. Hunden ble ifølge journal av 14.09.15 sedert med dexmedetomidin (0,2µg/kg), butorfanol (0,2 mg/kg), atropin (0,05mg/kg). Dette ble gitt i.m. Det ble registrert økende respirasjonslyder og slimdannelse i luftveiene. Intravenøst kateter ble lagt, og hunden fikk oksygen på maske mens videre forberedelser for keisersnittet ble gjort. Det ble gitt lokalanestesimiddel s.c. i snittlinjen (lidokain 4 ml, 10 mg/ml) og epiduralanestesi med morfin (1 ml) og bupivakain (1 ml). Hunden ble posisjonert på operasjonsbordet i ryggleie med hevet frampart. Hudsnittet måtte utvides og derved var det nødvendig med ytterligere mengde lokalanestesi (lidokain 2 ml). Hunden reagerte fortsatt, og det ble derfor gitt propofol (0,5+0,5ml) i.v. Det oppsto respirasjonsstans og hjertestans. Det ble da iverksatt endotracheal intubering. Til tross for dette og forsøk på gjenoppliving i 25 minutter, døde hunden. Det ble forløst seks levende valper.
Rettsrådets vurdering
Når det gjelder dosering av legemidler, vil rettsrådet bemerke at det på grunn av mangelfull journalføring er vanskelig å vurdere hvilke mengder virkestoff hunden har fått fordi legemidlenes konsentrasjon ikke er journalført, slik journalforskriften stiller krav om. Videre foreligger det ikke anestesijournal.
Hundens kroppsvekt er heller ikke oppgitt. Rettsrådet legger til grunn at hunden hadde en antatt kroppsvekt på 10-12 kg.
Det er uklart ut fra veterinærens journal om ble gitt 10 IE oxytocin eller om det ble gitt 0,5 ml av en styrke på 10 IE per ml. Rådet vil bemerke at en dosering på 10 IE oxytocin er for høy hos en hund som veier 10-12 kg. Doser over 5 IE kan føre til uterin tetani (krampetilstand) i stedet for propulsive (utdrivende) kontraksjoner i uterus.
Ved sedasjon av brachyocephale hunder er det en stor risiko for øvre luftveisobstruksjon. Ved større kirurgiske inngrep som keisersnitt på slike raser skal hunden derfor anesteseres og intuberes endotrakealt. Ved keisersnitt har hunder i tillegg økt oksygenforbruk og høyere risiko for aspirasjonspneumoni. Denne situasjonen håndteres adekvat ved intubering.
Rettsrådet finner det kritikkverdig at denne prosedyren ikke ble fulgt. Det er ytterligere skjerpende at dette ikke var et «hastekeisersnitt», men et inngrep som kunne planlegges på klinikken som var godt utstyrt og bemannet.
Ved den prosedyren veterinærene valgte i dette tilfellet, ble det gitt 4 ml lidokain (10 mg/ml). Dette er relativt høy dose, og i tillegg ble det gitt bupivakain 1 ml (konsentrasjon ikke oppgitt), samt etterdosert 2 ml lidokain (konsentrasjon ikke oppgitt). Til sammen blir dette over den anbefalt øvre dose av lokalanestetika, noe som øker sannsynligheten for bivirkninger.
Etter sedasjon og epiduralanestesi ble operasjonen startet, og etter administrering av propofol (10 mg) i løpet av 2 minutter, sluttet hunden å puste. Hunden ble etter en del problemer intubert og så forsøkt resuscitert. Legemidler som ble benyttet, var atipamezol (0,5 ml intravenøst, dette tilsvarer en mengde på 2,5 mg). Atipamezol er i felleskatalogen beskrevet å reversere effekten av dexmedetomidin i en dexmedetomidin:atipamezol vekt ratio av 1:10. I dette tilfellet ble det brukt i en ratio av 1: 1250, altså en betydelig overdosering. I tillegg ble det gitt adrenalin (1 ml ic), som antas å bety intrakardielt, og intravenøst. Adrenalin forhandles som både 0,1 og 1 mg/ml løsninger. Det ble altså enten gitt 8 µg/kg eller 80 µg/kg intrakardielt og intravenøst. Dosen av adrenalin ved hjertelungeredning er angitt til å være 10 µg/kg i.v. Dersom den høyeste konsentrasjonen ble brukt, var adrenalindosen høy. Administrasjonsveien intrakardielt er ikke anbefalt ved hjerte/lungeredning.
Eierne hevder i sin redegjørelse at de ikke mottok tilstrekkelig informasjon om hvilke vurderinger som ble gjort omkring beslutning om å foreta keisersnitt. Veterinærene har ikke journalført om det ble gitt informasjon til eierne om dette. Rettsrådet vil på generelt grunnlag påpeke at informasjon om risikoen ved kirurgiske inngrep skal gis, også til erfarne hundeeiere.
Rettsrådets konklusjon
Det er flere kritikkverdige forhold omkring valg av prosedyre for anestesi og gjenoppliving. Det mest kritikkverdige er at veterinærene ikke sikret frie luftveier før operasjonen. Veterinærene X og Y har med dette ikke handlet i samsvar med kravene til forsvarlig virksomhet i dyrehelsepersonelloven § 23.
Veterinærenes journal er mangelfull, noe som er brudd på dyrehelsepersonelloven § 24 andre ledd og journalforskriften § 4.