Sak nr. 1642 Katt – lungebetennelse

Kategori
Dyr
Katt
År
2017
Referansesaker

Katt – lungebetennelse

Rettsrådet mottok i udatert brev (poststemplet 11.04.16) fra eier A en klage på veterinær X ved klinikk R for veterinærbehandling av katten.

 

Bakgrunn

Katten «E» ble syk om kvelden den 10.09.15. Katten var slapp og hadde kastet opp. Eier A reiste til klinikk S om kvelden den 11.09.15. Tentativ diagnose var gastroenteritt eller pankreatitt. Eier fikk med amoxicillin (Imacillin® mikstur) hjem, men hadde problemer med å få i katten medisiner. Hun henvendte seg derfor til klinikk T den 12.09.15 ved veterinær Y. Ved klinikken fikk katten injeksjon med amoxicillin (Clamoxyl®), og det ble tatt blodprøver.  Eier oppsøkte den 14.09.15 klinikk R for konsultasjon hos veterinær X.  Etter klinisk og røntgenologisk undersøkelse konkluderte veterinær X med diagnosen lungebetennelse. Katten ble behandlet på klinikk R med væske i.v. Behandlingen ble innledet med pradoloksacin (Veraflox®) og fortsatt med NSAIDs (robenakoksib, Onsior®). Det ble i tillegg forskrevet kvalmestillende maropitant (Cerenia®) og slimhinnebeskyttende middel sukralfat (Antepsin®).

 

Ved kontrollen hos veterinær Z på klinikk R den 18.09.15 viste blodprøven synkende akuttfaseprotein (SAA), noe som ifølge journalen ble tolket som god respons på behandlingen. Veterinær Z bestemte at antibiotikabehandlingen skulle fortsette, men seponerte Onsiorbehandlingen.  Eier opplyser i sin redegjørelse at katten fikk Veraflox® en uke fram til kontroll den 21.09.15, mens veterinæren i sin journal fra konsultasjonen den 18.09.15 har angitt Synulox®.

 

Ved kontrollen den 21.09.15 kunne veterinær X fortsatt høre respirasjonslydene auskultatorisk. Røntgenbildene viste fortsatt fortetning i lungeparenchymet. Det ble injisert cefovecin (Convenia®) s.c., og ny kontroll med røntgen ble avtalt om 10 dager. Ved kontrollen den 01.10.15 hos veterinær Z vistes fortsatt røntgenforandringer i de kraniale lungelappene. Ifølge eier sa veterinæren at det ville ta tid før disse ble borte. Auskultasjon viste normale lungelyder. Blodprøveresultatene var normale, med unntak av lavere verdier av hvite blodlegemer. Veterinær Z valgte å ikke behandle på nytt med cefovecrin, og ny kontroll ble avtalt om 4 uker.

 

Katten ble dårligere den 02.10.15, og den ble væskebehandlet ved klinikk U de to påfølgende dagene 03.10.15 og 04.10.15. (ifølge journalutdrag fra klinikk U ved  veterinær Æ). Det ble avtalt videre oppfølging den 05.10.15 med klinikk R.

 

Ved undersøkelsen den 05.10.15 på klinikk R ved veterinær X, var katten tydelig nedstemt og febril. Den hadde redusert kroppsvekt siden sist og var stor/stinn i buken, men myk ved palpasjon. Respirasjonslydene var tydelige i inspirasjonsfasen. Akuttfaseproteinene var økt, men det var ifølge veterinær Xs journal ikke spesiell mistanke om at katten hadde pankreatitt ift. proteiner (FlP, Feline Specific Pancreatic Lipase) Ref Idexx reference Lab Denmark report. Ved ultralydundersøkelse av buken mistenkte veterinæren galleblærepatologi (cholecystitt/pankreatitt), leversykdom evt. neoplasi.  Det framgår imidlertid av journalen at veterinæren var usikker på diagnosen. Medisineringen ble nå gjort med hensyn på et galle/leverproblem. Veterinær X ga dyreeier skriftlig informasjon om medisineringen. Det ble forskrevet behandling med sukralfat, protonpumpehemmer (Omeprazol®), antibiotikum metronidazol (Flagyl®), buprenorfin (Vetergesic®), gallesyrelegemiddel ursodeoksylsyre (Ursofalk®) og anbefalt diettfôr Hills i/d.

 

Ved kontroll den 08.10.15 hos veterinær X var katten fortsatt nedstemt, febril og hadde gått ytterligere ned i vekt. Blodprøven viste nå normalt antall hvite blodlegemer. Det ble besluttet å fortsette med behandlingen Det ble sendt inn avføringsprøve for parasittundersøkelse. Den 14.10.15 fortalte eier A til veterinær X at katten har kastet opp, men hadde normal temperatur på 38,5. Veterinær X journalførte at behandlingen skulle fortsette som før hvis katten ble bedre. Hvis ikke, skulle det avtales ny kontroll. Den 15.10.15 opplyste eier A til veterinær X at katten spiste selv, og at temperaturen hadde gått ned. I journalen denne dagen ble det notert diagnose cholecystitt (gallleblærebetennelse).

 

Dagen etter, den 16.10.15, tok eier A kontakt med veterinær Ø ved klinikk V. Katten var fortsatt slapp, og veterinær Ø vurderte at mye medisinering kunne være årsak til symptomene fra mage/tarm. Medisineringen ble avsluttet for å se om symptomene kom tilbake. Katten ble på nytt undersøkt klinisk og med blodprøver den 20.10.15 ved klinikk V. Katten virket da å være i dårligere form. Serum amyloid A (SAA - et akuttfaseprotein) var forhøyet. Computer tomografiundersøkelse av bryst og buk ble utført. Det kunne ikke verifiseres tegn til galleblæreforandringer. Det ble påvist tettheter i de dorsale deler av lungene. Katten fikk antibiotika enrofloksacin (Baytril®).  Ved kontrollen den 26.10.15 var SAA-nivået redusert, og katten hadde lagt på seg. Veterinærene ved klinikk V konkluderte med at hovedproblematikken hadde vært en lungebetennelse som ikke hadde vært behandlet lenge nok med antibiotika, samt «at det hadde vært lagt vekt på problemer i lever/gallesystemet, og at behandlingen hadde vært fokusert på dette organet med mange forskjellige midler som har virket mot sin hensikt

 

Katten ble ifølge eier frisk etter fire måneder med antibiotikabehandling.

 

Eier klager på følgende behandling ved klinikk R:

  • diagnostiseringen med manglende blodanalyse av serum akuttfaseprotein (SAA), og oppfølging av denne verdien når katten hadde feber
  • for kortvarig bruk av antibiotikum som virket, og at katten i stedet fikk medisin som ikke virket
  • at katten ble medisinert mot galleblære/leverproblem på usikkert grunnlag
  • at katten har blitt påført unødvendig lidelse med stor medisinbruk, og at hun selv har blitt påført en økonomisk stor belastning som resultat av feilbehandlingen

 

Rettsrådets vurdering

Dette er en kompleks sak med flere klinikker involvert og en variert bruk av flere antibiotikatyper i til dels kort tid for hvert legemiddel, men med en samlet behandlingstid som strakk seg over en periode på fem uker (10.09-20.10.15), samt en etterbehandling på nær fire måneder. Diagnosen lungebetennelse hos katt er sjelden og stilles på grunnlag av klinisk undersøkelse, blodanalyser inkludert SAA/hematologi og røntgen, eventuelt kombinert med CT-undersøkelse. Rettsrådet mener at kattens infeksjonsprofil (SAA) burde ha blitt fulgt opp klinisk.

 

Oppfølging av disse undersøkelsene er viktig da forløpet kan være langt. Valg av antibiotika bør være bevisst og følge veterinære terapianbefalinger for å unngå utvikling av resistens. Varigheten av behandlingen skal sees i sammenheng med de kliniske og radiologiske funn. Henvisning av pasienter med usikker diagnose må vurderes i stedet for tilfeldig og hyppig skifte av antibiotikum uten grunnlag i resistensbestemmelse.

 

Funn på ultralyd gjort den 05.10.15 av veterinær X, som ledet til en tentativ diagnose om en lever/galleblæresykdom, er vanskelig for rådet å etterprøve. Veterinæren har ikke klart å verifisere diagnosen med andre hjelpemidler. Rettsrådet ser imidlertid at kasus var vanskelig å diagnostisere, og finner ikke grunn til å kritisere veterinær X for at X ikke klarte å verifisere diagnosen. Vekttap, redusert appetitt, diaré, ømhet over buk og feber er uspesifikke symptomer, så pankreatitt kan ikke utelukkes, men symptomene kan også skyldes andre problemer i fordøyelsessystemet. Kattens lungeproblemer og håndteringen av infeksjonen ble ikke tilfredsstillende ivaretatt i forsøket på å utrede mage/tarm/galleproblemet. Utstrakt bruk og bytte av antibakterielle midler uten bakteriologisk diagnostikk er ikke i henhold til faglige anbefalinger og kan medføre symptomer fra fordøyelsessystemet. En kan derfor ikke utelukke at den omfattende medisineringen kan ha medvirket til symptomene fra mage/tarmtraktus.

 

Rettsrådets konklusjon

Etter rettsrådets vurdering kunne foreliggende kasus ha vært håndtert på en annen og mer optimal måte. Sett i lys av omstendighetene i foreliggende sak, finner rettsrådet likevel ikke at veterinær Xs håndtering av foreliggende kasus var så kritikkverdig at det kvalifiserer til å anses som brudd på dyrehelsepersonelloven § 23 om forsvarlig virksomhet.