Eier A, eier av Berner Sennen hannhund «E» født 2008, har i brev til Mattilsynet og kopi til rettsrådet i epost datert 30.05.17 klaget på behandlingen hunden fikk av veterinær X ved klinikk R. Saken var først innsendt til Mattilsynet, men det ble enighet om at rettsrådet skulle behandle den først og deretter oversende sin uttalelse til Mattilsynet.
Mattilsynet har innhentet veterinær Xs etterfølgende redegjørelse for saken som ble oversendt rettsrådet den 30.05.17. Etter henvendelse fra rettsrådet den 16.06.17 hadde veterinær X ingen ytterligere kommentarer til saken.
Bakgrunn
Hundens eier A som er bosatt på annen kant av landet, var på ferie med sin hund i S sommeren 2016. I forbindelse med denne ferieturen ble hunden akutt syk den 09.08.16. Eier A kontaktet veterinærvakten i S kl. 19.50, og ble anmodet om å komme raskt til klinikk R. Eier A ankom klinikken kl. 20.17, på samme tid som vakthavende veterinær X ankom.
Veterinær X konstaterte at X ikke hadde nøkkel til klinikken, og iverksatte tiltak for å få tak i denne. Dyrepleieren som ankom kl. 20.37, hadde heller ikke nøkkel, men 10 minutter senere ankom det en ansatt som kunne låse opp. De refererte klokkeslett er oppgitt i eier As klage og redegjørelse i e-post av 30.05.17. Eier A opplevde at hunden ble dårligere i ventetiden, og opplyser at «etter ca. 15 min kollapsar hann og går i sjokk». Etter klinisk undersøkelse inkl. røntgenundersøkelse av hunden (beskrevet i journal av 09.08.16, utskrift 15.08.17), mente veterinær X at hunden hadde magedilatasjon/magedreining og sjokk. Dette ble notert i journalen. Eier A ble spurt om hun var interessert i operasjon, og bekreftet at hun ønsket det. Ifølge journalen ble det lagt inn en magesonde og evakuert gass forut for det kirurgiske inngrepet.
Operasjonen ble gjennomført etter at bakvakten, veterinær Y, hadde kommet. Det var to dyrepleiere til stede sammen med veterinærene X og Y. Eier A har opplyst at hun etter operasjonen fikk beskjed om at inngrepet hadde gått greit, men at milten måtte fjernes. Veterinær X har i operasjonsjournalen beskrevet dette som «det var en blødning i eller ved milten som jeg anså som potensiell livstruende. Derfor ble blodtilførselen til milten stoppet med peaner – blødningen stoppet da. Deretter ble milten fjernet». Ved avsluttet operasjon kom det blodig avføring. Ifølge Xs etterfølgende redegjørelse uttalte veterinær Y at dette ikke hadde noen betydning. Dette ble informert eier A av vakthavende veterinær X.
Det ble avtalt at hunden skulle inn til oppfølging og væskebehandling påfølgende dag. Blodprøven tatt den 10.08.16 viste forhøyet antall hvite blodceller/neutrofili og hypoproteinemi. Disse resultatene ble ikke kommentert av veterinærene i journalen. Eier A beskriver i redegjørelsen at hunden var slapp under oppholdet på klinikken neste dag. Den hadde blodig diare, og måtte bæres ut i bilen etter avsluttet behandling. Hunden døde senere samme kveld. Veterinær Y som deltok under operasjonen, foretok en enkel obduksjon og journalførte at det forelå akutt alvorlig enteritt/begynnende peritonitt. Veterinær Y konkluderte ikke med noen spesifikk dødsårsak.
Eier A klager på ventetiden før klinikken kunne åpnes da de ankom med akutt syk hund, og mener ventetiden har hatt betydning for det negative utfallet. Hun klager også på kommunikasjonen og på manglende redegjørelser fra klinikken i ettertid. Etterspurte røntgenbilder er ikke mottatt, og hun klager på at klinikken omtaler hundens tilstand som «magedreining» innledningsvis, men senere omtaler dette som en mageutvidelse. Eier ønsker på bakgrunn av dette ikke å betale egenandelen etter forsikringsoppgjør.
I et vedlagt notat fra veterinær Y datert 15.08.17 ble det opplyst at røntgenbilder fra saken ikke finnes på grunn av havari på PC i røntgenrommet, og de kunne heller ikke finne disse i Vetserve.
Rettsrådets vurdering
Magedreining/magedilatasjon er en alvorlig og livstruende tilstand, med avventende prognose. Tidsaspektet fra symptomer oppstår til hunden blir operert, er en viktig faktor for muligheten for overlevelse.
Veterinær X stilte diagnosene «Magedreining» og «Sjokk» som X skrev i journalen. Ifølge journalen ble det lagt inn en magesonde og evakuert gass forut for det kirurgiske inngrepet. Dette indikerer at det på daværende tidspunkt forelå en magedilatasjon og sannsynligvis en viss grad av magedreining. Beskrivelsen av milten og nødvendig fjerning av denne pga sirkulatoriske forhold, tilsier at det har vært noe dreining av organene. Milten ble fjernet da en antok at blødningen stammet fra miltkar. Ventrikkelkarene er ikke nevnt.
Det er ikke uvanlig at en kan passere en magesonde selv om det er en viss grad av dreining. Det er ikke beskrevet om sonden lå nede når operasjonen startet, men rettsrådet antar det siden veterinær X skriver: «Magesekken ble tappet for væske og gass vha melkefeberkanyle, og det kom magesyre/gass ut fra sonden.» Det er ikke beskrevet skylling av ventrikkelen.
Det foreligger ikke opplysninger om tidspunktet for oppstart av operasjonen, men klinikken aksjonerte raskt etter innledende røntgenundersøkelse så snart ekstra personale hadde ankommet.
Ifølge veterinær Xs etterfølgende redegjørelse, hadde X presisert overfor daglig leder av klinikken, veterinær Z, at veterinær X grunnet sin begrensede erfaring ønsket tilgjengelig bakvakt dersom X skulle ta vakter. Således var det avtalt at annen veterinær skulle være tilgjengelig den aktuelle vakten. Veterinær X beskriver i sin redegjørelse omfattende forsøk på å oppnå telefonisk kontakt med annet personale for å få tak i nøkkel, og mange mislykte forsøk på å få tak i bakvakt (10-15 anrop). Rettsrådet finner det kritikkverdig at veterinæren ikke hadde sørget for å ha tilgang til klinikken da veterinær X gikk på vakt, og at klinikk R ikke hadde kvalitetssikret sine rutiner for den vakten de hadde påtatt seg. Dette medførte unødig ventetid for eier og pasient, samt en stressende situasjon for personalet.
Til tross for de innledende problemene lot det seg gjøre å mobilisere personale for å utføre nødvendig behandling av pasienten. Operasjonen lot seg gjennomføre, og hunden hadde tilsynelatende en tilfredsstillende oppvåkning. Rettsrådet har derfor ikke tilstrekkelig grunnlag for å påstå at ca. 30 minutters forsinkelse før oppstart av undersøkelse og behandling, har hatt avgjørende betydning for utfallet. Det har heller ikke vesentlig betydning for saken hvilken grad av dreining som forelå. Rettsrådet mener det er beskrevet en adekvat operasjonsprosedyre og postoperativ plan.
Rettsrådet vil påpeke at klinikkens håndtering av hunden dagen etter operasjonen er kritikkverdig. Hunden måtte bæres inn på klinikken denne dagen, slapp og nedstemt med hemorragisk enteritt. Det ble avdekket avvik på blodprøver som tydet på en hund med dårlig sirkulasjon. Disse resultatene ble ikke kommentert eller vektlagt av veterinærene i journalen. Selv om hunden ble noe bedre i løpet av dagen, hadde den episoder med blodtrykksfall som burde indikert fortsatt i.v. behandling og oppfølging. Hjemsendelse av en pasient i den tilstand som beskrevet var ikke en tilfredsstillende løsning. Klinikken burde utredet om det forelå andre muligheter for intensiv oppfølging av pasienten, og alvorligheten i situasjonen burde vært kommunisert tydeligere til eier. Det er kritikkverdig at dette ikke ble gjort.
Eier A klager på manglende redegjørelse. Slik rettsrådet ser det, har kommunikasjonen og informasjonen til eier ikke vært tilfredsstillende og enhetlig.
Det kan være vanskelig for en legperson å forstå sammenhengen mellom begrepene magedilatasjon og magedreining, men dette bør en veterinær kunne forklare og kommunisere til eier.
Eier A ønsket utlevering av røntgenbilder, men har ikke mottatt disse, noe som er forklart med at «røntgen-pc gikk i stykker for noen måneder siden». Rettsrådet har ikke noe dokumentasjon fra klinikken som gir en forklaring på hvorfor eier ikke kunne få utlevert de ønskede røntgenbilder umiddelbart etter operasjonen, på et tidspunkt da de omtalte pc-problemer enda ikke forelå.
Rettsrådet uttaler seg ikke om økonomiske forhold mellom partene.
Rettsrådets konklusjon
Klinikk R har ikke sikret tilstrekkelig kvalitet på sine rutiner for akuttvakt, og kommunikasjonen, informasjonen og dokumentasjonen til eier var ikke tilfredsstillende.
Veterinær X burde ikke ha overlatt eieren ansvaret for hunden i den tilstand den var i. Veterinær X burde ha utredet hvilke muligheter som forelå for videre intensiv behandling og kommunisert dette til eier A.
Rettsrådet finner at disse forhold utgjør brudd på dyrehelsepersonelloven § 23 om forsvarlig virksomhet.