Sak nr. 1683 Hund – urinveisproblemer - urinstein

Kategori
Dyr
Hund
År
2019
Referansesaker

Hund – urinveisproblemer - urinstein

Rettsrådet er i e-post av 08.01.18 fra klinikk R v/veterinær og klinikkleder X bedt om å vurdere skyldspørsmål i forbindelse med utredning av en pasient med urinveisproblemer.

 

 

Bakgrunn

Hunden «E», Basenji hann, født 16.11.16, tilhørende eier A, ble undersøkt ved klinikk R den 21.03.17, av veterinær Y. Hunden hadde ifølge veterinær Ys journal hyppig og smertepreget urinering ute og inne, og eier hadde mistanke om urinveisinfeksjon. Veterinær Y fant ingen spesielle avvik ved klinisk undersøkelse. Urinen ble undersøkt med stix, måling av spesifikk vekt og mikroskopi. Det var ingen vesentlige avvik ved urinanalysen, og veterinær Y besluttet å se an tilstanden, også fordi det var avtagende urineringsproblemer i løpet av dagen. Ved residiv ble det anbefalt undersøkelse med ultralyd og cystocentese.

 

Neste konsultasjon på klinikk R var den 05.09.17 hos veterinær Z. Foranledningen var at eier A hadde observert blod i urinen hos hunden, og at den hadde gjentatte forsøk på urinering. Ved klinisk undersøkelse av buk ble det palpert en liten urinblære uten at hunden viste smerteytringer ved palpasjonen, og veterinær Z konkluderte med at det ikke forelå obstruksjon av urinveiene. Hunden tisset flere ganger på undersøkelsesrommet, og urinen ble beskrevet som «gul urin med normal lukt». Det er journalført følgende mulige diagnoser: urinstein, krystaller, cystitt. Veterinær Z anbefalte røntgen med tanke på urinstein, samt uttak av steril urinprøve for bakteriologisk undersøkelse. Eier A ønsket ifølge journalen kun en røntgenundersøkelse. Røntgen viste en liten urinblære uten funn av urinsteiner. Det ble heller ikke avdekket urinsteiner i urinrøret. Veterinær Z har journalført at urinsteiner ikke kan utelukkes samt muligheten for at det kunne foreligge urinsteiner som ikke var «rtg-tette». Det ble anbefalt videre undersøkelse med uttak av steril urinprøve via cystocentese, og videre urinanalyse inkl. dyrkning. Ifølge journalen ønsket eier å se an tilstanden. Eier A ba ifølge sin redegjørelse om at det ble tatt ut en ordinær urinprøve, mens veterinær Z argumenterte for at det skulle utføres cystocentese. Veterinær Z anmodet eier A om å melde fra hvis hunden fikk ytterligere symptomer og urineringsvansker, eller om det ble observert blod i urinen.

 

Eier A konsulterte klinikk R på nytt den 17.10.17. Hunden ble da undersøkt av veterinær Y. Bakgrunnen for konsultasjonen var at hunden ble stående lenge etter avsluttet urinering og tilsynelatende hadde fortsatt behov for å avgi urin. Det var ikke registrert blod i urinen eller smerte under urineringen. Det er journalført at eier A lurte på om det var hundens markeringsbehov som var årsak til symptomene. Det ble tatt ut urinprøve ved cystocentese, og ifølge journalen ble prøven sendt Idexx laboratorium for dyrkning. Det ble planlagt ultralydundersøkelse dersom dyrkning fra urin ikke medførte noen funn. Veterinær X var i kontakt med eier A 19.10.17 for å meddele at det ikke var påvist bakterier, men blod og proteiner i urinprøven. Veterinær X mente at blodet muligens kunne stamme fra selve prosedyren ved uttaket av prøven. Det ble avtalt time for ultralyd påfølgende dag, men eier ringte senere samme dag og avbestilte timen.  Ca. 3-4 uker senere ble hunden ifølge eier akutt dårlig og slapp, og ble undersøkt ved klinikk S. Det ble der påvist krystaller i urin avgitt på gulvet. Ultralyd viste urinstein i urinblæren, og hunden ble operert for dette. Ifølge eier A ble det funnet urinstein av type cystin.

 

Rettsrådet ba eier om kommentarer til saken, og i epost av 28.05.18 har eier A blant annet følgende anførsler:

  • Eier A mener det er kritikkverdig at veterinæren konkluderte med at urinen så fin ut med kun visuell vurdering ved besøket den 05.09.17. Eier ba om at det ble tatt ordinær urinprøve, men veterinær Z argumenterte for cystocentese.
  • Eier A mener at ultralydundersøkelse burde vært presentert som den beste undersøkelsesmetoden både ved besøket den 05.09.17 hos veterinær Z og den 17.10.17 hos veterinær Y. Eier A opplyste at valget om  å avbestille timen til ultralyd var på bakgrunn av råd fra oppdretteren, at hunden hadde god allmenntilstand samt at klinikk R hadde meddelt at det ikke var gjort funn av betydning ved den bakteriologiske urinundersøkelsen hos Idexx laboratorium.
  • Eier A er kritisk til valg av undersøkelsesrekkefølgen; røntgen, steriluttak av urinprøve og ultralyd til slutt, og stiller spørsmål ved hvorfor klinikken ikke «haket av» for undersøkelse for krystaller på rekvisisjonen.
  • Eier A mener hunden har blitt utsatt for unødig stor påkjenning, og at operasjon kunne vært unngått om krystallene hadde blitt oppdaget før det dannet seg urinsteiner. Eier ber om erstatning for økonomisk tap for tapt arbeidstid, samt at hunden måtte kastreres som følge av operasjonen.

 

 

Rettsrådets vurdering

Klinikk R har bedt rettsrådet om å vurdere «skyldspørsmålet». Rettsrådet vil innledningsvis bemerke at det ligger utenfor rettsrådets mandat å vurdere «skyld» og erstatningsansvar for veterinærer, jf dyrehelsepersonelloven § 31. Rettsrådet uttaler seg heller ikke om økonomiske forhold mellom partene.  Rettsrådet kan gi en vurdering av om en veterinær har handlet innenfor forsvarlighetsnormen i dyrehelsepersonelloven § 23. Rettsrådets uttalelser er kun rådgivende, og således ikke bindende for partene.

 

Avvikende urineringsmønster og blod i urinen på en ung hund (ca. 6 måneder gammel ved første meldte avvik i urin) krever en systematisk utredning og god kommunikasjon med eier. De journalførte symptomer kunne ha flere årsaker.  I tillegg til klinisk undersøkelse og analyse av urinprøve (spesifikk vekt, pH, stix og mikroskopi av sentrifugat) bør det ved behov for videre utredning av urinveisproblem benyttes billeddiagnostikk som inkluderer ultralyd og eventuelt røntgen.

 

Rettsrådet mener at undersøkelsen og vurderingen som ble utført i mars 2017, var adekvat. Da hunden fikk gjentatte symptomer av samme karakter i september 2017, burde dette ha utløst en grundigere utredning ved dette besøket. Ved undersøkelsen den 05.09.17 urinerte hunden på gulvet, og det forelå mulighet for en analyse av urinsediment i mikroskop, men dette ble ikke utført.   Veterinæren vurderte hunden til å ha normal adferd da den tisset, og at den hadde normal almenntilstand. Rettsrådet mener at symptomer og atferd burde ha ledet til at veterinæren den 05.09.17 undersøkte en ordinær urinprøve (skålurin) og foretok en ultralydundersøkelse.

 

Ved undersøkelsen den 17.10.17 ble det tatt ut urinprøve ved cystocentese, uten at noe av urinen ble undersøkt på klinikken. Ifølge journalen ble prøven sendt Idexx laboratorium for dyrkning, uten at det ble spesifisert undersøkelse for urinsediment. Dette burde vært gjort. 

 

Det ble også vurdert om det skulle foretas ultralyd dersom den bakteriologiske undersøkelsen var negativ. Klinkk R, ved veterinær X, ønsket å foreta ultralyd og avtalte time med eier A for ultralydundersøkelse. Ettersom eier A ringte klinikk R senere samme dag og avlyste timen, kan klinikk R ikke klandres for at slik undersøkelse ikke ble foretatt.

 

Rettsrådet har ikke grunnlag for å vurdere om operasjon kunne vært unngått dersom tilstrekkelige undersøkelser hadde blitt utført ved konsultasjonene den 05.09 og 17.10.

 

 

Rettsrådets konklusjon

Rettsrådet har påpekt enkelte forhold som ikke er optimale i utredningen av hunden, men samlet sett finner rettsrådet at disse forholdene ikke er av så alvorlig karakter at de representerer brudd på dyrehelsepersonelloven § 23 om forsvarlig virksomhet.