Sak nr. 1690 Hund - magedreining

Kategori
Dyr
Hund
År
2018
Referansesaker

Hund - magedreining

Rettsrådet har mottatt en sak fra Mattilsynet avdeling R angående en klage på privatpraktiserende veterinærers håndtering av et tilfelle av magedreining hos hund. Mattilsynet ønsker rettsrådets vurdering av om noen av veterinærene har brutt dyrehelsepersonelloven § 13 og § 23 om forsvarlig virksomhet og § 14 om nødhjelp.

 

Bakgrunn

Mandag 05.03.18 rundt kl. 16 viste hunden «E», en St. Bernhardshund, tispe 10 år (født 01.01.08), symptomer på magedreining. Hunden ble urolig, økte i bukomfang og hadde uproduktive brekninger. Eier A ringte først vakthavende veterinær i S, veterinær X. Veterinær X bekreftet eier As mistanke om at dette kunne være symptomer på magedreining, og anbefalte eier A å ta kontakt med en større klinikk i nærheten da hunden trengte behandling så raskt som mulig. Eier A ringte så sin faste klinikk, klinikk T, som lå ca. 45 min med bil fra eiers hjemsted, og fikk snakke med vakthavende veterinær Y. I sin etterfølgende redegjørelse datert 15.03.18. opplyste veterinær Y at klinikk T ikke hadde «tilgjengelig personale til å kunne ta seg av denne pasienten denne kvelden, med tanke på omfattande akutthandsaming, kirurgi og oppstalling/overvaking utover natta». Veterinær Y anbefalte eier A å reise til vakthavende klinikk i U, klinikk V (reisevei 3-3,5 timer inkl. ferge).

 

Veterinær Y kontaktet så veterinær Z ved klinikk W med forespørsel om veterinær Z hadde mulighet til å ta imot hunden til behandling. Eier A ble deretter bedt om å kontakte klinikk W direkte, og da eier A ringte fikk hun tilbud om poliklinisk undersøkelse og behandling i første omgang, men ikke operasjon. Veterinær Z fikk imidlertid kalt inn personale, og ringte tilbake til eier A med tilbud om at hunden også kunne bli operert på klinikken. Eier A var da allerede på vei til U og valgte derfor å fortsette dit, en reise som tok ytterligere ca. 2 timer og 40 min.

 

Hunden ankom klinikk V ca. kl. 21, der den fikk diagnosen ventrikkeldilatasjon og ventrikkeltorsjon, og ble operert i løpet av kvelden.

 

 

Rettsrådets vurdering

Ventrikkeldilatasjon/torsjon er en akutt og livstruende tilstand som krever rask behandling. I dette tilfellet fikk hunden behandling etter fem timer. I mange tilfelle ville en hund med slik diagnose ikke ha overlevd så lenge.

 

Det kan ikke forventes at alle veterinærer i kommunal vakt har fasiliteter, kunnskap og personell til å operere og deretter overvåke en slik pasient. Rettsrådet mener at alle veterinærer i kommunal vakt skal kunne utføre akuttbehandling som smertelindring og stabilisering av den akutte sjokktilstanden de fleste hunder med ventrikkeldilatasjon/torsjon er i. Etter at hunden er stabilisert, kan den fraktes til nærmeste tilgjengelige klinikk for eventuell operasjon og videre overvåkning. Eutanasi er også en akseptabel løsning, og bør i slike tilfeller vurderes.  Veterinær Y har muntlig opplyst til Mattilsynet at Y under telefonkonsultasjonen med hundeeier ikke foreslo avlivning.  Veterinær X har imidlertid journalført at da veterinær Y foreslo avliving pga at hunden hadde andre problemer, var eier ikke enig og ble vanskelig å kommunisere med.

 

Selv om man ikke kan forvente at alle kan operere magedreining hos hund, skal alle kunne tilby og yte førstehjelp før henvisning av disse pasientene.

 

Veterinær X sendte hunden til T uten å tilby førstehjelp. I dette tilfellet var reiseveien såpass kort at det må anses forsvarlig å sende hunden direkte dit.   Veterinær X burde imidlertid ha forsikret seg om at hunden fikk tilbud om adekvat hjelp hos annen veterinær, og gjort det klart at dersom hunden ikke fikk hjelp, måtte hundeeier ta kontakt igjen. Dette er kritikkverdig, men ikke så grovt at det må anses som et brudd på nødhjelpsplikten i dyrehelsepersonelloven § 14.  Tidsaspektet i forhold til forsvarlig transport vil være avhengig av hundens kliniske tilstand og burde før transporten vært vurdert av veterinær.  Gitt den lange reiseveien fra T til U eller W, burde klinikk W/vakthavende veterinær Y ha gitt førstehjelp ved å prøve å legge ned sonde og skylle ventrikkel, eventuelt evakuere gass med kanyle gjennom bukvegg, før videresending til U eller W.   Veterinær Y besvarte telefonhenvendelsen, var innforstått med hundens tentative diagnose, og selv om veterinærkontoret ikke hadde personell til å foreta operasjon, hadde de plikt til å yte nødhjelp etter dyrehelsepersonelloven §14.

 

Eier A måtte passere T både for å kjøre nordover til W og sørover til U, så den beste løsningen ville vært om hunden hadde blitt akuttbehandlet og stabilisert i T og så transportert videre til W, eventuelt U, for operasjon og videre behandling.

 

Veterinær Z ved klinikk W tilbød eier å komme for akuttbehandling med en gang. Klinikk W klarte også å skaffe personell til en eventuell operasjon, og har dermed opptrådt i tråd med nødhjelpsplikten.

 

 Rettsrådets konklusjon

Etter rådets vurdering burde klinikk T/vakthavende veterinær Y ha gitt førstehjelp før videresending av hunden. Veterinær Y har med dette brutt dyrehelsepersonelloven §23 om forsvarlig virksomhet, og §14 om nødhjelp.